Hjem Om bloggen Kontakt Arkiv Kategorier

Øytun Folkehøgskole i Alta, Finnmark

Avslutning for øytunåret


70-jentene + roommaten min Marianne.

Så ble dette kapittelet over. Etter en flott avslutning med god mat, god underholdning og taler ble jeg ferdig på Øytun Folkehøgskole. Så rart. Da jeg startet der hadde jeg ikke sett for meg den dagen vi skulle stå på gårdsplassen og si farvel til hverandre. Jeg har levd i en liten boble, i en liten evighet som liksom aldri skulle ta slutt. Jeg er lei meg og redd for at det kanskje er noen ansikter jeg aldri kommer til å se igjen. Jeg er også glad og lettet fordi jeg ikke trenger å leve innenfor de rammene vi hadde på Øytun. - ikke at det var noe å klage på, men det er jo greit å velge selv når man skal spise og ikke minst hva man skal spise osv. 


Den fantastiske klassen min: 70 grader nord! 

Jeg har hatt et drømmeår. Det som mange bare har tid til å gjøre i ferier har jeg gjort i min skolehverdag. Er ikke det fantastisk? Da jeg kom til Alta i høst kjente jeg ingen, og da jeg dro på søndag gråt jeg da jeg skulle si farvel til hver eneste en. Heldigvis bor de fleste rundt om kring i Norge - noen i Tyskland og Sveits, og avstandene blir ikke så lange. Da jeg dro fra Blue Earth, Minnesota for to år siden var det helt annerledes. Avstanden og tidsonene var så forskjellige og jeg visste det ville bli vanskelig å holde kontakten. Nå ser jeg mye mer positivt på holde kontakt med mange av mine nærmeste. De aller fleste flytter til Trondheim også, så vi har mye å se fram til! 


Den fantastiske gjengen jeg har bodd med i hele år. 

Neste år blir et nytt eventyr, kanskje ikke på lik linje med Øytunåret. Det blir ikke et ute-år, det blir et studieår, men det gleder jeg meg til. Det skal nok by på mange nye opplevelser det også, men på et helt annet plan. Jeg skal aldri slutte med friluftsliv, men det blir turer i en mindre skala når jeg har tid til det. Jeg gleder meg til det som kommer. Det blir spennende! 

 

Nalluvarrehytta

Den siste helga før skoleslutt. Hva skal man finne på da? Jo, dra på hyttetur med to av de aller nærmeste. Sofie, Jarand og meg reserverte Nalluvarrehytta for en natt og dro opp dit i strålende sol. 




Vi prøvde oss på fjellsko i stedet for ski denne gangen, og det var både dumt og lurt på samme tid. Det var mange barflekker. Om skiene hadde vært på hadde vi sikkert tatt av skiene flere ganger i løpet av turen, men med fjellsko på gikk vi igjennom snøen og ble våte på beina. Heldigvis gjorde ikke det så mye ettersom det var hele 19 grader i solveggen. 

Etter et lite stykke satte vi oss ned ved stien - eller rettere sagt rett stien for å grille bållunsj. Der ble vi sittende en stund fordi det var så godt og varmt og lunsjen var så god. Det blir aldri kjedelig å bare sitte i ro i så godt selskap. 

Ikke lenge etter lunsjen kom vi fram til Nalluvarrehytta, plassert på et idyllisk sted i skogen. 



Vi hadde kjøpt inn grillmat: Kylling, mais, sopp og paprika som vi grillet på bålet. Det tok sin tid, men Åh, det var verdt å vente på. Vi ble sittende rundt bålet og grillet lenge. Vi satt helt til det ble kjølig og flyttet oss inn i hytta. 

Jeg har blitt så glad i denne gjengen. Jeg, Sofie og Jarand går så utrolig godt overens, og jeg setter sånn pris på at jeg fikk den siste turen på Øytun Folkehøgskole sammen med disse to. De lyser opp dagen min, pøser på med komplementer og er helt ærlige når det kommer til alt. Jeg har blitt utrolig glad i disse to - og ikke minst mange flere av vennene mine på Øytun. Takk for en fin tur, og takk for et fint år!
 

Vårmixtur

Den siste arrangerte turen på Øytun. Tenk det! Tiden har gått så fort. For litt mindre enn et år siden var vi på vår første skoletur til Orros med hele skolen. Vi kjente nesten ingen. Nå har jeg blitt kjent med alle sammen, noen bedre enn andre, men slik vil det alltid være. Jeg vil likevel ha så god kontakt som mulig med de aller fleste når denne uka er over. 



Vårmixturen var en fantastisk! Vi fikk frihet til å gjøre akkurat det vi ville: Topptur, kajakk, fiske eller bare å "være til". Jeg foretrakk den siste gruppa. Sola steikte og det var så digg å sitte rundt bålet og bare ta til seg så mye sol som mulig. 

Det ble sommerstemning med gitarspilling

Samuel fikk en fin torsk på kroken i begynnelsen av dagen. I fjæra greide han å røyke torsken, og den smakte helt fantastisk! 


Jarand-Mette selfie. Don't u mess with us!





 

En død ulv i fjæra

Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne. Vi var på avsluttningstur i Kåfjord, og planen var å padle tilbake til Alta i løpet av tirsdagen. Vi padlet langs med fjæra og plutselig trodde en i klassen at det lå en død rev i steinura. En rev var det tydeligvis ikke, kanskje en død hund, en huskey? Vi dro kajakkene oppi fjærasteinene og da vi kom enda nærmere var dette en litt for stor hund. Vi hadde tydelige mistanker om at dette måtte være en ulv. 
 
Dette var utrolig trist. Jeg synes norges rovdyr er utrolig flotte, og jeg syntes det er synd at bestandene blir regulert så kraftig ned. Å finne en død ulv var utrolig trist, spesielt her i Finnmark. Det finnes ikke ulvestammer i her, bare et par omstreifere fra Russland og Finnland. Vi ringte SNO, og de kom med båt bare et kvarter etter. De bekreftet at dette helt sikkert var en ulv, og at de hadde sporet den i en måned allerede. 
 
BEqpXHCuTU1
@oytunfolkehogskole
 
Jeg aner ikke hva som kunne ha skjedd med denne ulven, men jeg håper for guds skyld ikke at det er noe kriminellt. Jeg skal ikje sitte her og spekulere på hva som kunne ha skjedd, men hvis dere vil høre mer kan dere lese Altapostens artikkel HER


 

Sirkus 70: Vandring til Nordkapp

Nå skal jeg fortelle om den aller siste delen av langturen vår. Vi hoppet av hurtigruta på kaia i Honningsvåk klokken 06.00. Målet var klinkende klart: Vi skulle til nordkapp! Vi pakket om sekkene våre på kaia. Sekk, ski, skisko og pulkene måtte opp på ryggen den første biten, og det var ikke lett å bære på. Det ble en tung etappe de første kilometrene, men gleden var stor da vi kom til de første snøflekkene og skiene kunne festes til føttene i stedet for på sekken. 


Turleder Einar gjør seg klar for sin etappe...

... sammen med meg. Her har jeg fått sekken på ryggen også, med litt hjelp vel og merke. 

Helene viser vei til Nordkapp


De første to dagene var ganske like. Det var to rene transportetapper på tilsammen omtrent 3 mil. Vi hadde en pulk på hvert teltlag, som vi byttet på å dra. Den pulken var forferdelig tung, spesielt i oppoverbakke. Jeg slet skikkelig med å dra pulken med meg til tider, men det gikk til slutt. Heldigvis ble den lettere etter at det gradvis ble mindre av både mat og bensin. 



Jeg er så heldig som har verdens beste klasse. Tenk så morsomt vi har hatt det både på vandring og i camp! Jeg har hatt utallige latterkramper og latterutbrudd. Det gjør ikke noe at enkelte bakker er tunge når man har det så gøy! 


Slik så campen ut for dag 2 og 3 

På den tredje dagen skulle vi bare ta en liten svipptur innom Knivskjellodden, som er fastlandsnorges nordligste punkt. Det viste seg å bli en lengre svipptur enn hva vi først tenkte. Vi la igjen telt og store sekker og tok dagstursekken på ryggen og tenkte at to mil ville gå raskt. Det startet med at vi hadde tatt litt feil av den planlagte ruta og at den ble mer kronglete enn hva vi hadde forestilt oss. De siste to kilometrene ut til odden gikk vi til fots, og ute på odden var det så fint at vi ble der helt til klokken fem på ettermiddagen. Jentene slikket sol og guttene tok seg et iskaldt bad i havet. Så da kom vi ikke tilbake til camp før klokken var åtte på kvelden. Vi var slitne, men det gjorde ikke noe. Det var en fantastisk tur som ingen av oss ville vært foruten. 






Ingrid og Ingebjørg med den karakteristiske nordkapp-klippen i bakgrunnen

Den fine klassen min på knivskjellodden!

Den fjerde og siste dagen hadde vi bare 3 km igjen til nordkapp. Vi kom fram klokken 11, og brukte resten av dagen på å ta bilder sammen på globen og se oss rundt på museet. 





Jeg får runde av med å fortelle nok en gang hvor fantastisk denne turen har vært. Det er nok den beste turen jeg har hatt i løpet av hele året mitt på Øytun Folkehøgskole, og det har vært mange gode turer! Takk for turen!

Sirkus 70: Kulturopplevelser i Berlevåg

I sist innlegg fortalte jeg om kite-kurset på Stjernevann, men det var ikke det eneste kule vi gjorde på langturen - eller sirkusturneen vår som vi også kaller det. Etter oppholdet på Stjernevann tok vi bussen tilbake til Berlevåg. 


Oppholdet i Berlevåg var noe vi gledet oss til. Å ligge ute i telt over lengre tid med de samme folka kan være krevende av og til, spesielt når man lukter av 4 dagers gammel svette. I Berlevåg fikk vi sove på et samfunsshus, hadde tilgang på et ordentlig kjøkken og ikke minst fikk vi dusje! Åh, det var deilig! Men selvfølgelig, det var ikke derfor vi dro til Berlevåg. 

Berlevåg er et lite fiskerisamfunn i den nordøstlige delen av Finnmark. For oss var det interessant å ta del i det lille samfunnet på under 1000 innbyggere og se hvordan det fungerer. Fiske var selvfølgelig en stor del av opplevelsen. Vi besøkte et fiskebruk, en fiskebåt og sist men ikke minst fikk vi kutte fisketunger og fiskekinn for å ta med oss hjem som snacks. Det var spennende å smake på, men torsketunger er nok ikke noe for meg. 


Foto: Gunnvald Hansen

En annen spennende ting ved Berlevåg er museet og moloen. Store deler av museet dreide seg om båter og fiskeriet, men også litt om Berlevågs historie. Jeg må heller ikke glemme moloene. Berlevåg har noen ganske spesielle moloer. De måtte bygges opp gang på gang fordi da stormene sto på som verst knuste bølgene moloene. Nå har de satt ut tetrapoder, som er store, trekantformede betongblokker som knuser bølgene før bølgene knuser dem. 









Selv om Berlevåg ikke hadde vært mye uten fiske og moloer har de også sine egne sjarmerende og unike fasiliteter. Jeg ble overrasket hvor fint det var på Danielas glassblåseri. Hun og ektemannen ble trollbundet av Berlevåg da de var ute på reise, og siden har de slått seg til der. Daniela er utdannet glassblåser og startet sitt eget glassblåseri i Berlevåg. Bedriften går nok ganske bra, og hun lager fantastiske fine kunstverk der. Vi fikk besøke henne og se hva hun lager og hvordan hun jobber. Til slutt fikk vi prøve litt selv, og det er jammen ikke enkelt! 



Vi var så heldige å bli kjent med flere lokale også. Vaktmesteren Arnt var en av dem, men han som har ordnet i stand det meste for oss er Gunnvald og nevøen hans. Gunnvald har blitt med oss overalt hvor vi har vært, ja selv om han bor i Berlevåg har han til og med sovet sammen med oss på samfunnshuset. Han har gått rundt med mobilen sin og tatt flere "flyfoto", som han sier, gjennom hele oppholdet. Han har liksom vært vår egen lille paparazzi, og det sier jeg uten overdrivelse. Haha, for en morsom kar! 



Søndagskvelden den 14. April gikk hurtigruta MS Vesterålen fra kaia i Berlevåg. Før den gikk rakk vi akkurat å se den nye Jungelboken-filmen på bygdekino. Det var en perfekt avsluttning på det kapittelet av sirkusturneen vår. 

Sirkus 70: Kiting på Stjernevann

Hei, alle sammen! 

I går kveld kom jeg hjem fra langturen som vi i klassen har valgt å kalle "Sirkus 70". På sirkusturneen vår har vi rukket å oppleve utrolig mye. Vi har vært på hurtigtuta, kitet på Stjernevann, fått en fantastisk kulturopplevelse i Berlevåg og gått på vandretur fra Honningsvåg til Nordkapp. Det er utrolig mye man kan få gjort på 10 dager. Ja, det er så mye at jeg tror jeg ikke kan skrive så mye i ett og samme innlegg. Jeg tror derfor jeg starter med å fortelle om reisen min fram til Stjernevann. Resten kommer senere. 


Bussen gikk fra Øytun til Øksfjord klokka 23:00 mandagskvelden den 11. april. Fra Øksfjord gikk hurtigruta midt på natta, og vi var så spente da vi bredte ut liggeunderlag og soveposer midt i biblioteket på MS Nordlys. En lugar blir nemlig litt for mye for en slik lavbudsjettstur. Selv om vi ble vekt klokken åtte morgenen etter fordi turister ville bruke biblioteket, noe som var sykt kjipt, er det likvel ganske gøy å reise på den måten. Å oppleve at man slett ikke trenger det mest luksuriøse hele tiden er egentlig ganske fint. 

Dagen på hurtigruta ble ganske dryg. Alle de sjøsjuke i klassen ble spesielt glad da vi kom fram til Berlevåg på tirsdagskvelden. Derfra gikk det buss direkte fra kaia og opp til Stjernevann hvor det ene sjekkpunktet på Varanger arcitic kite enduro finner sted. VAKE ble ferdig for en god stund siden, men vi fikk et unikt kitekurs ved restene av sjekkpunktet. Vi var så heldige å få Øyvind som instruktør, og han så flink til å kite. Det er så kult å se på når han hopper flere meter og kjører på med et par triks i lufta. Ved hjelp av han, vikarlæreren vår Isak og stipendiaten Helene kom de fleste av oss på ski i løpet av dagen. Etter de tre dagene hadde gått hadde alle sammen kommet seg opp på skiene og fått kontroll på kiten. Selv har jeg drevet litt med seiling, og selv om kiting er ganske ulikt seiling, er det fortsatt en vindsport og man kan trekke mange paralleller mellom de aktivitetene. Det er godt å kjenne når vinden rykker til og farten øker. Det er spesielt fint når du kommer med skiene på kant i puddersnø og krysser deg opp imot vinden. Dagene på Stjernevann har gitt meg veldig mye mersmak, og jeg er veldig sikker på at disse dagene ikke blir de siste med kiting i livet mitt. 


Sofie venter tålmodig på vinden







Så heldige vi jentene i klassen er som har gutta krutt til å fikse vannhull for oss! 


 

11.04.2016

Jeg er rastløs, jeg er ukonsentrert og jeg kjenner på kroppen at dette året er i ferd med å rundes av. Jeg er veldig klar for det, samtidig som jeg gruer veldig til at denne Øytunbobla skal sprekke. 

Jeg har ikke lyst til å si farvel til dette miljøet og heller ikke folk jeg kanskje aldri vil se igjen. De nærmeste vil jeg nok holde kontakten med, men de fleste vil bare forsvinne og bli en blant mange andre venner på facebook som jeg ser skifter profilbilde fra tid til annen. Jeg vil ikke dra fra et miljø hvor alle sammen har nok med tid til å gjøre akkurat hva vi vil. Her kan jeg stikke innom hvilket som helst hus og det vil alltid være noen å henge med uansett. Jeg vil heller ikke reise fra denne bobla hvor jeg ikke har bekymringer for lekser, eksamen, hva jeg skal spise til middag osv. Her er det eneste bekymringene om jeg har husket å pakke nok varme klær eller nok mat for de neste turene. -Og om skoleregninga blir dyr vel og merke. Det tristeste blir likevel å si farvel til de nærmeste vennene, som jeg likevel vil treffe i framtiden, men ikke hver eneste dag slik jeg gjør her. 

Likevel gleder jeg meg utrolig mye til å komme bort herfra. Selv om jeg trives veldig godt sammen med de herlige folka på Øytun, er jeg blitt lei av å bo så nærme de samme menneskene hele tiden også. Jeg trenger å bli kjent med nye folk eller å få tatt opp kontakten med de gamle hjemmefra. Jeg har så mye å se fram til i sommer, at jeg kan nesten ikke vente til alt starter. Jeg får besøk fra venner jeg ikke har sett på lenge, jeg skal på to konserter, jeg skal begynne å jobbe igjen og sist men ikke minst: Jeg flytter til Trondheim for å studere!! 

Dette er en liten oppsummering av hva som har surret rundt oppe i hodet mitt de siste ukene. Noen ganger er jeg trist for at dette skoleåret er i ferd med å ta slutt, og andre ganger kan jeg nesten ikke vente til det er over. I kveld drar jeg på langtur, som er den siste virkelige linjefagsturen vår. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å fokusere på det som er akkurat da og bare nyte de siste dagene på tur. Tiden går ikke raskere uansett, så nå gjelder det å være takknemlig for det som er. 

Jeg har laget en liten samling av bilder som jeg har blitt veldig glad i og som bringer fram fine minner. Jeg er litt humør for litt svar-hvitt i dag, så slik blir det. 











 

Toppturer ved Jøkelfjordeidet


Det er mange muligheter på Øytun. Her tilbyr de ikke bare et folkehøgskoleår, men du kan også ta et halvårskurs i ski og skred. Elevene her har stått på ski i blant annet Alpene og i Canada, og nå er de her i Alta. For anledningen tok de med seg oss som går topptur valgfag på topptur. Det var supert for oss, for da fikk vi mange varierte turmuligheter i forhold når vi bare har en lærer som må ta med seg alle elevene på samme turen. 

Og for en tur det ble! Været var fantastisk, og folka var likedan. Ingen ting er bedre enn godt humør på tur. Det ble to toppturer, en på tirsdag og en på onsdag. På begge dagene gikk vi opp Laslettind-ryggen, men denne gangen sklei vi heldigvis ned en annen vei enn vi kom opp. Jeg har allerede sklidd ned den ryggen to ganger i løpet av dette skoleåret og var klar for litt variasjon, og det ble det. God kjøresnø fikk vi også.

Nå er jeg ferdig med alle fire valgfag på Øytun. Tenk det! Jeg kjenner at året begynner å rundes av, men heldigvis har vi enda igjen langturen, og det gleder jeg meg veldig til. 

Bildet er tatt fra Olderbakfjellet med utsikt over Isfjorden og i horisonten ser dere Øksfjordjøkelen. 
 

Forberedelser til langtur

Når er det bare en uke igjen til "The grand finale" for hele skoleåret begynner. Dette er liksom det vi har øvd på og snakket om siden vi først begynte her på Øytun. Det er en 10-dagerstur, og den er mye lengre enn alle andre turer vi har vært på. Tidligere har denne turen vært en slags tåkelignende drøm som vi ikke helt visste hva innebar. Jeg går som sagt i 70 grader nord-klassen, og her prøver vi mange forskjellige ting innenfor friluftsliv. Langturen vår kunne derfor inneholde så mye forskjellig at vi ikke hadde så mye peiling på akkurat hva vi skulle gjøre. 

I dag hadde vi vår første turplanlegging for langturen, og selv om vi har fått et par pekepinner på hva vi skulle gjøre det siste halvåret fikk de fleste spørsmålene et godt svar. Nå sitter jeg her med sommerfugler i magen og kan nesten ikke vente til denne turen starter. Hvis været blir like godt som det er nå, blir dette den turen jeg kommer til å huske mest og glede meg over når året her er ferdig. Hvis derre lurer på hva vi skal gjøre under 10-dagers turen kan dere se på disse bildene og kanskje få et par hint. 


Åh, dette blir helt konge! 

Frivillig på Finnmarksløpet

Det begynner å bli en stund siden jeg var frivillig på Finnmarksløpet. Ja, faktisk før påskeferien startet en gang... Jeg hadde helt glemt å skrive litt om det, og jeg kom til å tenke på det før jeg tilfeldigvis scrollet forbi bildene på PC'en her om dagen. Og jeg MÅ bare skrive litt om det, for en slik unik opplevelse kommer jeg neppe til å oppleve en gang til! 

Førsteinntrykket av å være frivillig på Finnmarksløpet kan beskrives med et ord: Kaos! - Eller kontrollert kaos som sjekkpunktlederne sa. Vi startet jobben i Alta sentrum hvor vi var med på selve starten. Vi passet på at spannene kom i riktig rekkefølge og med ett minutts mellomrom, og selv om oppgaven i seg selv er ganske enkel skjedde det hele så utrolig raskt at kontrollen bare skled bort mellom fingrene mine. Men det var uansett kjempegøy å være med på, og jeg tror jeg fikk sneket meg med på TV også! 

Etterhvert ble vi skysset videre til sjekkpunkt. Jeg skulle først til Levajok 1. Vi var to grupper som byttet på å jobbe 8-timers skift. Jeg var forberedt på et par tunge døgn foran meg. Jeg var heldig da, for 100-mils spannene og 50-mils spannene kom med så store mellomrom at begge team fikk pause midt på natten, samtidig som det klaffet perfekt med mine skift. Jeg jobbet ikke et eneste nattesskift de dagene jeg var der, og det var helt fantastisk! Jeg fikk det beste av det beste på denne stasjonen og fikk kost meg masse på jobb. 

Mange lurer sikkert på hva det er vi gjør på sjekkpunktet, og det er ganske forståelig for jeg skjønte heller ikke hva jeg skulle gjøre før spannene faktisk kom inn. Størsteparten av jobben er å handle spannene hvor de skal stå på sjekkpunkt. De må ikke stå for tett, naturlig nok, og samtidig ikke for langt fra hverandre heller ettersom at sjekkpunktene er ganske små. Vi måtte også rake sammen halm etter spannene hadde dratt og ellers passe på at alle løpere og handlere holder seg innenfor regelverket og svare på spørsmål de måtte ha. 

Etter at alle spann hadde dratt videre fra Levajok 1, dro min gruppe fra Øytun Folkehøgskole videre til Varrangerbotn for å ta imot 100-mila på vei tilbake mot Alta. Vi bestemte oss for å gjøre dette sjekkpunktet så trivelig som mulig for alle de slitne deltakerne som allerede hadde kjørt sykt langt og fortsatt hadde langt igjen å gå. Vi fikk ganske god til på dette sjekkpunktet så vi hadde nok av tid til å gjøre det lille ekstra. 

Når det meste av halmen var raket sammen, og de fleste spannene hadde kommet seg videre. Begynte vi å bli ganske lei. Vi hadde vært rundt om kring i Finnmark i en uke. Vi hadde spist oss mette på energibomber og nudler og var klare for et litt mer normalt kosthold. Likevel måtte vi innom Karasjok for å jobbe i bare to timer for å avlaste de på dette sjekkpunktet. Det var helt meningsløst. Da vi kom dit ble vi bare forlatt av folkene som var der, og vi visste ikke hva eller hvor når det kom til noen ting som helst egentlig - ihvertfall gjorde ikke jeg det. Dessuten hadde vi ingenting å gjøre heller på dette rolige sjekkpunktet. Jeg tror helt ærlig at dette sjekkpunktet ble styrt av noen som ikke akkurat visste hva de holdt på med... Men uansett så var det veldig deilig å komme i egen seng klokken 3 på lørdags morgen. 



Selv om den siste dagen var veldig umotiverende, kan jeg si at selve opplevelsen var utrolig interessant, lærerik, morsom og spesiell. Tenk å få komme så nære kjente - og ikke fullt så kjente hundekjørere! Jeg har fått så utrolig stor respekt for de som driver med dette. Tenk å kjøre så langt i kaldt og tøft vær med så lite søvn! Tenk å presse grenser på denne måten! Ikke minst er respekten stor i forhold til hvor mye kjørerne verdsetter hundene sine. Jeg snakket med en kjører og fortalte hvor imponert jeg var over prestasjonen hans, og da sa han: "Det er jo ikke jeg som gjør jobben. Det er hundene." Det er folk der ute som mener at hundekjøring er dyreplageri. På hvilken måte da, lurer jeg på? Folk har ikke forståelse for at instinktet til disse hunderasene er at de bare vil løpe langt og lenge. Selvfølgelig hadde det vært en helt annen sak om en chihuahua skulle ha gjord det samme... Dessuten er det veterinærer som løper rundt om kring for å se at alle hundene har det greit. Ingen hunder får lov til å dra ut fra sjekkpunkt om de er halt eller om de er for tynne, og det er bra! Dessuten overhørte jeg en hundekjører som brøt på sjekkpunkt. Han sa: "Jeg trenger ikke en veterinær for å fortelle meg at hundene mine er for tynne til å løpe. Jeg kjenner disse hundene godt nok til å se det selv." 

Basecamp topptur

Det var siste turen før påske, og "Basecamp topptur" var noe vi hadde sett frem til lenge. I utgangspunktet var planen å dra ut til Langfjorden, og der hadde vi sett for oss påskeføre med steikende sol og god temperatur. Slik ble det ikke. 

Vi ble så uheldige at den turen vi hadde sett fram til kom samtidig som det var meldt full storm ved kysten og på fjellet. Til vår store skuffelse måtte vi endre vår destinasjon til Mattisdalen. Da vi etterhvert kom frem den tirsdagsmorgenen var det ikke bare vinden som skuffet; føret var heller ikke særlig bra. For hvert steg sugde snøen skiene til seg og vi tråkket igjennom snødekket.

Men en tur måtte det likevel bli. Å gå opp til tregrensa var ikke noe problem, men lengre ville vi ikke gå da vinden sto på for fullt lengre oppe. Fellene ble tatt av, et par bilder ble knipset "på toppen" før vi skifunksjonen på både skiene og skoene ble tatt på og vi begynte å skli nedover i skogen. Det er faktisk første gangen jeg har opplevd at det var tyngre å skli ned enn å gå opp bakken. Skiene gravde seg under snøen og den samlet seg opp rett foran beina før den til slutt ble så sammenpakket og hard at at jeg snublet og tok en salto eller to nedover bakken. Det skjedde flere ganger nedover fjellsiden, og jeg var nok ikke den eneste som slet med det problemet. 

​Vi ble så skuffet over forholdene at det som fristet mest der og da var å dra rett hjem. Alle var våte, sultne, kalde og i dårlig humør. Vi fikk snakket sammen og bestemte oss for å se på hvilke muligheter vi hadde før vi gikk til hver vårt teltlag for spise middag. 

Da vi etterhvert hadde blitt mette, varme og i litt bedre humør samlet vi oss igjen. Plutselig ble saken helt annerledes, og vi fant ut at det beste å gjøre var å bli i camp og ta en vandretur neste dag i stedet. 

​Jeg har tenkt mye på hva som gikk av oss den dagen. Hvorfor ville vi plutselig hjem fra tur? Vi som har valgt å gjøre dette i et helt år og som synes det er utrolig gøy å bare være ute? Jeg har ihvertfall lært at det ikke nytter å ta avgjørelser når man er kald, sulten og i dårlig humør. Jeg har også lært å akseptere at man faktisk ikke kan gjøre noe med været. Det er og forblir slik som det er. Noen ganger blir planene endret på grunn av dette, men hvis man lærer seg å gjøre det beste ut av situasjonen vil man kanskje oppleve at utfallet blir bedre enn hva man først hadde tenkt.





 

Valgfag topptur

Jeg kan ikke tro det. Jeg har kommet til det fjerde og siste valgfaget gjennom dette skoleåret, og ikke nok med det; jeg har bare igjen én eneste tur med toppturgjengen også. Fysøren, tiden går så fort! 

Til å begynne med hadde vi to dager i bakken i Rafsbotn for å trene på skiteknikk. Noe som var svært nyttig for min del. Jeg har aldri ofret en tanke på å kjøre "riktig" før. Jeg har bare sklidd ned bakken så raskt jeg turte, tok et par svinger og det var det. Det blir morsomere å kjøre når du kjenner at du kommer på kant og skiene tar svingen for deg. For ikke å snakke om forskjellene på å ligge mer frampå i forhold til å ligge å hvile bak i skistøvlene. Jeg har selvfølgelig mye mer å jobbe med, spesielt når det kommer til stavisett, men dette lille forkurset ga meg lyst til å lære mye mer. 

Senere i valgfaget har vi fått brukt den nye teknikkunskapen vår i offpiste terreng. Vi har vært på topptur i nærområdet, Skoddevarre, vi har vært på Russeluft og kjørt i deilig powpow i skogen, vi har vært på Raipas i fantastisk påskevær og den siste gangen var vi i Mattisdalen for å unngå de største vindkastene oppe på fjellet. Så langt har det vært et valgfag som har bydd på fantastisk mange fine øyeblikk som jeg kan ta med meg videre. Noe av det beste dette valgfaget har lært meg er at toppen ikke nødvendigvis er målet. Toppen står der unansett og man kan gå opp igjen en senere dag når forholdene ligger til rette for det. Det viktigste med topptur, ihvertfall for meg, er god skikjøring. Søk den beste snøen, for da får man mest ut av turen sin. Hvis målet er god skikjøring er det ikke nødvendig å gå over tregrensa hvis den beste snøen ligger nedenfor.


På toppen av raipas tirsdag 1. mars i påskevær

Nå er det bare en tur igjen med dette valgfaget. Det blir en overnattingstur til Jøkelfjordeidet. Der har jeg allerede vært to ganger, så jeg håper vi får testet ut noen andre ruter enn Laslettind denne gangen. Heldigvis er det et utrolig fint fjell, så jeg skal uansett ikke klage. Jeg krysser tær og fingre for at det blir en tur med fantastisk vær slik at det blir en tur verdt å huske som den siste med toppturklassen. 
 

i Vinterferien


Hvordan har deres vinterferie vært? Min har vært kjempefin! Jeg krysset fingrene for godt vær og god temperatur, og det ble det også. Kort oppsummert har jeg fått besøk helt hjemmefra opp til Alta av søsteren og kjæresten min. Vi har kost oss med sightseing i Alta sentrum, nærmere bestemt nordlyskatedralen. Vi har vært på topptur til Skoddevarre, hatt bållunsj, vært i nordlysbadet og chillet max! Vi har nemlig tråkket oss igjennom flere episoder av glee i denne vinterferien også! Det har rett og slett vært et tipp topp avbrekk før skolehverdagen begynte igjen. 

Jeg trengte dette avbrekket, for nå blir det travelt fremover! Vi skal rekke en hel haug med ting før det snart braker løs med påskeferie. Finnmarksløpet nærmer seg og vi er inne i en stor forberedelsesprosess. Jeg og resten av klassen i tillegg til mange flere har meldt oss som frivillige på løpet og skal være med på starten og i tillegg være rundt på forskjellige stasjoner underveis. Jeg vet ikke så veldig mye selv om hva som skal gjøres enda, men jeg får virkelig håpe at jeg får vite mer etterhvert. Til så lenge får dere nyte våren som kommer sigende. Her i nord er det nok vinter en god stund til, men der hjemme er det nok ikke så lenge til det første blomstene spretter opp. Ha en fin dag!
 

Laslettind

Sist gang jeg gikk topptur på dette fjellet var det som å gå i sirup. Jeg hadde ikke spist nok mat, jeg hadde ikke sovet godt nok, jeg var sliten og kald."Dagsturen som ble lengre" hadde gitt forventninger om at turen kunne bli tung. Denne gangen gikk derimot oppstigningen mye bedre enn sist. Turen opp til Laslettind hadde vi sammen med Arktis-klassen, og med godt selskap og god form kom vi til toppen av tinden mye raskere enn jeg trodde. 










Nedkjøringen var en drøm. Det var herlig føre, og det eneste som kunne ha vært bedre var om vi hadde hatt klarvær. Det hadde vært fint, det! 

En ferieanbefaling til skientusiaster

Det begynner å bli påskeferie og høysesong for skiferie for de fleste nordmenn, og i den anledning vil jeg komme med en liten anbefaling til dere. Jeg har vært i Levi, i Finland to ganger i regi av Øytun Folkehøgskole de siste to månedene. Vi har fått veldig mye frihet til å gjøre akkurat det vi ville i løpet av den tiden vi har vært der, men jeg har for det meste sjekket ut skianlegget. Jeg skal fortelle litt kort om skisenteret, overnattingsmuligheter, litt om mat, andre aktiviteter å drive med i Levi og til slutt litt om transport. Det er verdt å merke seg at disse anbefalingene er de personlige meningene til en fornøyd skiamatør, og at dette innlegget er ikke oppfordret fra noen andre enn meg selv. 

Det er utrolig hva man kan gjøre med en haug som tilsynelatende virker tilfeldig plassert midt i de Lapplandske, flate skogene. Her finner man Finnlands største skisenter og med alle de velpreparerte løypene og mulighetene må jeg si at dette må være et lite eldorado for skientusiaster. Her er det muligheter både for nybegynnere og eksperter. Det er grønne, blå, røde og sorte løper. Prøv blant annet den bratte world cup løypa og få et aldri så lite sug i magen. Her er det også snowparker og fine offpiste-muligheter.

Foto: Skiinfo.no

Det finnes utallige hoteller, leiligheter og hytter rundt om kring og det beste er at mange av dem er i gåavstand til bakken. En liten overnattingsanbefaling for dere som skal reise med flere er Levikaira Apartments Log Chalets som bare ligger 1 km fra bakken. Dette er selvbetjeningsleiligheter med senger til 10-11 stykker. Her har de kjøkken, badstue, TV og peis. Disse hyttene er laftet og skaper ekstra god hyttestemning for dere som skal reise. Ta med eget sengetøy og håndkle og få en veldig god pris!


Foto: Privat

Denne turistvennlige landsbyen har det meste. Det finnes utallige restauranter rundt omkring i byen. Jeg har dessverre ikke fått testet ut noe spesielt da jeg og vennene mine kjøpte oss mat på supermarkedet og lagde middag på hytta. Det er det mest lønnsomme for en på studentbudsjett, men er det et sted jeg gjerne kunne tenke meg å dra til så er det til den samiske restauranten Saamen Kammi på hotellplassen til Hotel K5 Levi. Her serveres det mat fra åpen flamme i en gamme bygd under bakken. Her får man joik og Lapplandske fortellinger til maten.


Foto: Tripadvisor.com/ sammenkammi.fi

Uten at jeg har testet ut så veldig mye annet enn skibakken har jeg likevel observert mange andre aktiviteter du kan drive på med i Levi. Her kan du drive med snøskutersafari, nordlyssafari, ridning, besøke julenissen, Laino snow village eller Winter laser world, kjøre reinsdyrslede og hundeslede. I tillegg er det fine velpreparerte løyper for langrenn like ved skiheisen. Jeg skal heller ikke glemme at det er gode muligheter i selve landsbyen også. Her er det både spa og bowling og et par turer ute på livet om kvelden om du ønsker det. Det finnes flere butikker her blant annet sportsbutikker hvor du også får leid skiutstyr i tillegg er det faktisk mange fine suvenirbutikker hvor du får kjøpt samisk og finsk håndverk.


Foto: wikipedia/ discover-the-world.co.uk

Når det kommer til transport er jeg heller ikke veldig godt kjent. Jeg kom til Levi med buss fra Alta, og den turen tok ca. bare 5 timer. Det er ikke så mye i Finnmark-målestokk, men turen kan bli ganske mye lengre om du kommer sørfra i Norge. Heldigvis er Kittila flyplass ikke så langt unna selve Levi. Du kan lett komme deg til Kittila flyplass fra andre sentrale knutepunkter i Europa og ferien kan lett kombineres med en lengre Europareise. I tillegg er det gode framkomstmidler slik at du kan komme deg enkelt til Levi. Ellers har jeg observert flere busser kjørende rundt omkring i byen. Flere busser enn hva det fastboende folketallet på 2000 mennesker skulle trenge, så her er det nok en gang et tydelig tegn på et veldig turistvennlig feriested.

Kilder:

Levi.fi, http://www.levi.fi/en/ Lastet ned: 07.02.16

Levikaira Apartments Log Chalets, Booking.com, http://www.booking.com/hotel/fi/levikaira-apartments-log-chalets.no.html?aid=318615;label=New_Norwegian_NO_5226409945-oY2IgNya_IG7QnCTQ2cQPAS73336419025%3Apl%3Ata%3Ap1%3Ap2%3Aac%3Aap1t1%3Aneg;sid=2ffb33fa65dff85cea5b16ccb882d31e;dcid=1;dist=0;room1=A%2CA;sb_price_type=total;srfid=3dcf70e9599ab2449425dd9755e4aba4098e8d3bX1;type=total;ucfs=1& Lastet ned: 07.02.16

Den samiske restauranten Saamen Kammi, golevi.fi, http://golevi.fi/no/innkvartering/hotel-k5-levi-no/restauranter/sami-restaurant-saamen-kammi Lastet ned: 07.02.16

En magisk natt under Øytunfossen

Det var duket for den store finalen for hele isklatrefaget. Turen gikk til Øytunfossen lengst oppe i Kløftan, og der skulle vi ikke bare isklatre i to dager, men vi skulle også overnatte under den spektakulære fossen. Spenningen - og ikke minst forventningene til denne turen var skyhøy. 







Da mørket snek seg inn satte vi oss ned ved bålet og grillet burgere til kvelds. Stemningen steg til istaket og det ble turoveraskelse på turoveraskelse etterfulgt av mange leker og spill. Åh, bål er god stemning! Da folk begynte å pakke ut soveposer og gjøre klar diverse grotter under isen måtte vi etterhvert bare stoppe opp og se på den magiske himmelen. Denne natta må være den mest stjerneklare natta jeg noen gang har vært vitne til. Og ikke nok med det! Det var et fantastisk nordlysspill oppe på himmelen i både grønt og lilla, og det danset så utrolig magisk. Det er ikke rart at folk trodde det var noe trollsk over nordlyset i gamle dager, for selv om jeg vet hvordan nordlyset blir til er det nesten for fantastisk til å være sant. 



Det gjorde ikke noe at natta var litt kald. Jeg koste meg med bare å se på utsikten. Den andre dagen ble litt kaldere enn den første, og dermed ble det ikke like mye isklatring, men jeg fikk til en tur opp og ned isen likevel. Den siste isklatreturen er jo den jeg alltid vil huske. Jeg får bare krysse fingrene for at jeg får anledning til å isklatre mer senere i livet også. 

 

En iskald januar

Januar var en måned jeg gruet meg litt til. Før jeg kom til Øytun var jeg ikke særlig vant til å ligge i telt, og ihvertfall ikke på vinteren. Da temperaturen sank mer og mer for hver dag som gikk ble jeg utrolig nervøs for å tilbringe de kommende nettene ute i kulda. Jeg er ikke flink til å fryse, for det skal så lite til. Så klart at tanken på å ligge ute i sovepose med forfrysninger skremte meg. 

Men jeg lærer meg teknikker for å forbedre tankesettet - og for ikke å glemme teknikker for å holde meg varm. Det viktigste av alt var å ta en tur om gangen og fokusere på den. Jeg så på værmeldingen, pakket med mine varmeste klær og visste med meg selv at om jeg var i aktivitet så ville jeg ikke fryse. Da virket ikke de små turene så skumle lenger, og jeg følte meg forberedt og klar for å bli venn med kulda. 

Nå er årets kaldeste måned over, men jeg har en ganske kald måned foran meg også. Februar er derimot en måned jeg gleder meg til. Jeg skal ta utfordringene på strak arm og nyte de små øyeblikkene enda bedre enn i januar. Det er nemlig de små øyeblikkene som man husker best. 

Her er noen snapshots tatt med mobilen min i løpet av januar. 

Processed with VSCOcam with f2 preset
1) En av de første turene jeg hadde i lysløypa etter at jeg kom tilbake fra juleferie. 2) På lange turer er det greit å ha små energibomber som kan erstatte en stor lunsj. Det ble en bakedag med hele klassen. 3) Ullbuksa er god som gull, og her er Ingebjørg i sin gromme ullbukse. 4) Fargelegging har blitt min favoritt-syssel i januar. 5) Toppturer i det kalde været 6) Er man ute i -25 grader er det slik øyenvippene blir seende ut til slutt. 

Isfiske

Det fantes ikke en ting i verden som fristet mer enn å ligge innpakket i boblejakke og ullbukse på isen og pilke etter ferskvannsfisk. "Dagsturen som ble lengre" hadde tatt på kreftene for alle sammen i klassen. Å ta en tur ute der vi bare kunne nyte var akkurat det vi trengte. Ikke var det kjedelig heller, for selv om isfiske er en ganske rolig aktivitet, er det også fylt med spenning. Når det napper litt i snøret kvekker du til og da er det om å gjøre å ikke miste fisken. Mange ganger smakte den bare så vidt på maggoten, men én gang bet den på. Ut av ishullet dro jeg ut en stor og fin røye. Lykke på fiskesnøre! 

Processed with VSCOcam with f2 preset

Processed with VSCOcam with f2 preset

Det verste jeg vet er å høste fra naturen og ende opp med å kaste maten, så i dag ble det stekt røye på lunsj-skivene. En bedre lunsj har jeg ikke spist på lenge.

Dagsturen som ble lengre

Å vite hvordan man skal grave seg ned når stormen kommer er livsviktig. Mange har unngått å fryse ihjel ved å ligge under snøen når været er på sitt verste, så dette måtte vi øve på. Jeg og resten av klassen skulle i teorien ut på en dagstur, og sekkene ble pakket deretter. Vi visste på forhånd at vi skulle bli en natt lengre enn planlagt. Når du skal på overlevelsestur for første gang er det greit å være forberedt på det. 

"Dagsturen" vår gikk til Jøkelfjordeidet i Troms, like ved grensa til Finnmark. Vi begynte turen som en normal dagstur, tok en lunsjpause, gikk litt videre før vi fikk beskjeden om at nå var det påtide å grave seg ned. Selvfølgelig valgte vi å grave en skikkelig snøhule for å gjøre denne slitsomme og ukomfortalble turen så komfortabel som overhodet mulig. Dermed ble det også brukt et par timer på å få den ferdig, og da var vi alle sammen slitne, sultne, kalde og våte. Det eneste av ekstra skift jeg hadde med meg var ullundertøy og ullsokker og dette måtte jeg spare på til jeg skulle legge meg. For å holde varmen måtte jeg bare gå, gå og gå, og jeg ble så ufattelig sliten av det. Etter et par felte tårer kom jeg til det punktet at jeg begynte å tenke på hvor lærerikt det kan være å pushe litt grenser. Jeg er evig glad i å holde meg innenfor comfortsonen, men det er når jeg først kommer ut av den at jeg begynner å kjenne meg selv, kjenne hvor jeg står hen og hva det er jeg vil. Til slutt kunne jeg konkludere med at jeg faktisk ikke har noen ting å klage på. Jeg var faktisk så heldig at jeg visste jeg bare måtte holde ut til bussen kom klokka 15 neste dag. Da jeg hadde på meg det tørre ullundertøyet, la meg i soveposen og delte brownisen min med Pia var jeg sykt fornøyd med meg selv og min egen innsats.

Natta ble litt ukomfortabel og kald, men det ble likevel bedre enn jeg hadde forventet. Et tynt liggeunderlag og en liten sovepose ga meg et par timer på øyet og gjorde meg så klar som jeg kunne bli for dagen som fulgte. Av en eller annen grunn var det planlagt topptur på Laslettind den dagen. Jeg ville aldri ha gått på topptur med så lite mat, drikke og krefter, men en energibombe som jeg hadde spart på motiverte meg til å komme helt til toppen. Det var seigt å komme opp, men da jeg endelig hadde samvittighet til å tygge i den energibomba var jeg så ufattelig stolt og glad at jeg felte noen tårer da også. Selv om føret var tungt også på vei ned, skinte sola og jeg visste at bussen ville hente oss like etter at vi kom ned. 

Processed with VSCOcam with c1 preset

Processed with VSCOcam with c1 preset

Here comes the sun

"Sjå sole", "The circle of life", "Here comes the sun". Ja, det var vel bare noen av sangene som ble spilt rundt om kring. Sola hadde akkurat komme tilbake og hele skolen gikk på tur til Raipas for å se den gli opp over fjelltoppene på andre siden for så å gli sakte men sikkert ned igjen. Vi gjorde litt stas på denne soldagen og mange kledde seg i solens farger, hadde på seg solbriller og smurte oss inn med solkrem. 













Sola varmet ikke ansiktet akkurat da, men den varmet opp sjela innvendig. Det er utrolig hvordan litt sol hjelper på humøret. I hele vinter har jeg følt meg trøtt, sliten og humørsyk, og selv om det fortsatt er ganske mørkt ute så kjenner jeg at jeg er på bedringens vei. Nå kan jeg ikke annet enn å se fram til lange påske-lignende turer utover hele våren. 

Hundekjøring i Langfjordbotn

Eventyrerne Elise Theoline og Andreas Skagøy hadde en villmarkskveld med foredrag på skolen vår forige uke. De var så utrolig inspirerende så jeg måtte klikke meg innom bloggen deres for å se på skjønne bilder og suge til meg litt turinspirasjon. Det første innlegget som dukket opp var om deres hundekjøringsdebut, og jeg må si at jeg ikke kunne kjent meg bedre igjen i det de har skrevet. Jeg hadde heller aldri kjørt hundeslede før i forige uke. 

Klassen dro til Langfjordbotn i -23 grader og det svei liksom litt på nesetippen da jeg hoppet ut av bussen. Med fotposene og boblejakka på gikk vi rett til hundegården for å gjøre sledene og hundene klare. Rett før turen startet klippet jeg opp mammas hjemmelagde ullbukse, som jeg hadde greid å tove litt for mye i vask, slik at det ble en godkjent nesevarmer. Det var jeg så glad for da jeg stilte meg opp på sleden og løftet opp ankeret fra bakken. I begynnelsen av turen var jeg skikkelig anspent. Jeg fikk ikke taket på bremsingen, svingene og trærne som kom alt for brått på. Men etterhvert gikk det opp et lys, og når skogen åpnet seg og jeg fikk se lysnedgangen og månen som lyste så ufattelig sterkt var livet herlig. Jeg er ikke et typisk hundemenneske. En hund om gangen er nok, men da jeg kjørte over vann, mellom trær, opp og ned bakker med spannet jeg fikk låne, skjønte jeg hvorfor mange driver med dette. Som det står så godt på skagoy.com: "For en fantastisk måte å oppleve naturen på. Som en del av en flokk, farende gjennom skogen, føler man virkelig at man får lov til å gå i ett med landskapet rundt."

 



Isklatring

Da jeg så Kristoffer Hivju klatre opp "the wall" med isøkser i handa i Game of Thrones ble jeg en smule bergtatt. Det var slik jeg så det for meg da jeg meldte meg på isklatring som valgfag for vinterperioden. Jeg møtte opp utenfor isklatretårnet på den første valgfagsdagen og fikk utdelt stive fjellsko med stegjern, hjelm, klatresele og isøkser. Etter at jeg bare greide å komme meg halveis opp til toppen på isklatretårnet virket det alt for fantastisk om noen i virkeligheten skulle isklatre opp noe så høyt som "the wall", for fy søren for et tungt arbeid! Armene verket av både matthet og kulde da jeg kom ned den første gangen jeg prøvde isklatring. Heldigvis er isklatring akkurat som alt annet: Det kreves trening for å bli god i det. Senere prøvde jeg å komme opp på den andre siden av tårnet, og gleden var stor da jeg fikk slengt isøksa over den siste kanten. 

Isklatring så langt har vært et veldig variert valgfag. Allerede andre gangen vi møttes gikk turen til de gamle gruvene i Kåfjord. Gruvene ble tatt ut av drift på begynnelsen av 1900-tallet, da utvinningen av kobberkis ikke lenger var lønnsomt. I dag drives det ingen guiding nede i gruvene, men heldigvis er vår kjære lærer, Bjørnulf, nokså erfaren når det kommer til stein og is. Nede i gruvene kan du ikke se handa framfor deg med mindre du har hodelykt. Enkelte av gangene er så smale at du må legge sekkene igjen og krabbe på magen bortover. Vi støtte stadig på blindveier, og det å finne veien tilbake var ikke alltid like enkelt. Det kribler litt i magen når man er på slike eventyr. Man vet ikke hvor man havner eller hvor lang tid det vil ta å komme seg ut av labyrinten. De siste 50 metrene oppover var dekket med speilblank is, så da fikk isøksa ta i et tak nede i gruva den også. 



Januar har vært preget av mye kulde. Normalt har temperaturen vært på mellom -20 og -30 grader, og det er ikke idealt for isklatring. For det første blir isen utrolig hard og det blir vanskeligere å få feste for det andre er det lett å fryse rumpa av seg når det blir så mye venting mellom klatreøktene. Derfor ble det en innedag i klatrehallen for å øve på klatreteknikk i stedet, og det sier jeg ikke "nei takk" til! 

Processed with VSCOcam with f2 preset

Til tross for kulden måtte vi likevel prøve isøksene og stegjerna ute i naturlige fosser. Å klatre i fosser er mye enklere enn å klatre i isklatretårnet fordi det vil bli naturlige hyller å hvile på. Jeg følte meg som en ekte villmann da jeg karret meg opp fossen og kom ned igjen med armene som gelè. Da var det godt å komme ned og varme ostesmørbrødet på et varmt bål.

Processed with VSCOcam with f2 preset

Processed with VSCOcam with t1 preset

Den personen som først har funnet ut at isklatring er en interessant ting må ha vært gal, men hva hadde verden vert uten noen gale mennesker? Isklatring er kjempegøy, og hadde jeg bare eid mine egne isskruer skulle jeg ha utforsket mange spennende fosser allerede. 

Elevkveld

Ting tar tid, og jeg har hatt mange ting å styre med nå etter jul. Jeg har ikke hatt tid til å tenke på å skrive om hva jeg har drevet med etter jul en gang. Jeg har hatt mange fantastiske turer, men så snart jeg kommer hjem og har litt fritid er det alltid noe annet som må prioriteres. 

Jeg er med i komiteen for å samle inn penger til Nepal, og dere må tro meg når jeg sier at skuldrene mine gikk opp til ørene da jeg fant ut at vi hadde sponsorløpet vårt samtidig som elevkvelden vår. Jeg skulle være med å organisere for komiteen samtidig som jeg skulle skrive sketsjer og øve på dem for klassen. Det har vært et par travle uker i det siste. 

Nå derimot, er både sponsorløpet og elevkvelden overstått. En sliten, men utrolig glad jente våknet i dag tidlig med et smil om munnen fordi vi har fått samlet inn en god pengesum for Nepal i tillegg til at elevkvelden vår var stor suksess. Vi er den første klassen som har fått stående applaus til slutt, og da er det jammen meg verdt alt strevet! 


Her er en aldri så liten hilsen fra jentegjengen på 70 grader nord ♥

Nå har jeg mange spennende og fine turer å dele med dere framover. Jeg gleder meg! 

Juleavslutninga med klassen

Jeg har verdens fineste klasse, og det sier jeg helt uten tvil. Det er aldri et stilt øyeblikk når vi samles, og stemningen er alltid på topp. Dette er bilder fra juleavslutningen vi hadde med klassen i desember. Vi hadde et 3-retters måltid med lakserull til forett, ytrefilet med kokte grønnsaker, ovnsbakte poteter, saus mm. til hovedrett og dronning Maud Haugesund spesial til dessert. Som vi koste oss! Vi pratet ved bordet i evigheter og det ble staselige taler osv. før vi satte oss ned foran TV'en og viste en bildeserie med bilder fra året som har gått. Til slutt ble det synging til langt på natt. Jeg kunne ikke hatt en bedre juleavslutning med denne gjengen! 





Back to the 80's




Jeg elsker diss bildene! Disse er fra Jakt og fiske sin elevkveld som var i desember. Jeg hadde bare så lyst til å dele disse bildene fordi de gir så mye energi! 

Skitur i mørketiden






Noe av det beste jeg vet på denne tiden er å ta meg en tur i lysløypa eller på de små heiene rundt om kring i nærområdet rundt skolen. Denne uka har temperaturen vært rundt -20 grader. Det har vært iskaldt, så noen langturer har det ikke blitt. Litt korte turer på bare noen få timer er altså helt greit. Det er deilig å komme inn med røde kinn og med is i håret. -Og nok en gang må jeg si at lyset her oppe i nord er helt fantastisk! 

Juleball

Hei og hopp! Nå har jeg kommet tilbake til Øytun etter en etterlengtet juleferie. Jeg har fått mye verdifull tid sammen med familie, venner og kjæreste, men nå er jeg klar som et egg for det halvåret som måtte komme her på Øytun. Jeg har fine skiturer, toppturer, isklatring, kiting og mye annet foran meg, så nå er det bare å glede seg! 

Jeg fikk ikke tid til å vise dere alt det jeg gjorde like før jul så jeg tenker seg kommer til å legge ut noen bilder framover om hva som skjedde før jeg dro hjem. Nå legger jeg bare ut bildene vi tok før juleballet som var første uka i desember. Det var stort sett en julemiddag bestående av pinnekjøtt til hovedrett og kake til dessert etterfulgt av dans og litt underholdning. Jeg husker det var stas å pynte seg igjen da. Det er det ikke så ofte vi gjør her oppe. 






For en gjeng! Her er jeg, daten min for kvelden; Jarand, Håkon og Pia

Mørketidslunsj ute

Jeg satt og bladde gjennom bilder jeg hadde på PC'en da jeg kom over noen skikkelig koselige bilder som jeg ikke rukket å vise dere enda. Jeg blir så glad av å se på dem at jeg ikke kunne la dem bli liggende i en mappe på hardisken usett av andre enn meg selv. Disse bildene er tatt rundt den perioden da mørketiden hadde kommet til Alta og vi hadde den siste frihelga før jul. Jarand fikk besøk av kjæresten sin fra Stavanger og jeg, Dag Bjørne og hundene Fant og Hope ble med de på en aldri så liten lunsj ute i det fantastiske mørketidslyset. I november var det fortsatt ganske lyst, men sola var likevel ikke oppe. Ah, mørketiden er så fin! 












For en gjeng! 

Bugøynes

Det er så mye mer jeg skulle ha skrevet om angående Russlandsturen vi hadde i slutten av november, men jeg har ikke vært så veldig flink til å ta bilder av alt som skjedde. Jeg kan fortelle kort at etter besøket i Lovozero dro halve klassen til Kirovsk for å stå på ski. Det var ikke under de beste forholdene, men det var gøy å få testen ut randonee-utstyret for aller første gang uansett. På vei tilbake over grensa på Storskog var vi vitner til noe som har blitt omtalt på nyhetene en god stund nå. Omtrent 10 flykninger kom syklende over grensa med ikke mer enn en liten sekk og i bestefall en liten trillekoffert med seg. Det er helt sykt å tenke på det at det er det eneste de eier, imens jeg etter bare en uke i Russland kom i buss over grensa med ihvertfall 10 ganger så mye bagasje som enkelte av dem. Det var utrolig rart å stå 20 meter unna og se det med mine egne øyne. 

Å komme over grensa til Norge var deilig. Vi kjørte til en skole Bugøynes, og der skulle vi ligge i en gymsal. Det beste av alt var at vi fikk norskt brød med norskt pålegg og melk! Det føltes ut som en evighet siden jeg bare hadde drukket melk! Jeg sovnet god å mett den natta. 

Morgenen etter hadde vi en liten forelesning fra en lokalkjent som fortalte om Bugøynes sin historie og hvordan det gikk seg til at Bugøynes var den eneste bygda i hele Finnmark som ikke ble brent ned av tyskerne under andre verdenskrig. Man kunne se at bygda så litt annerledes ut en mange andre steder rundt om kring i FInnmark der hvor bygdene og byene har typiske etterkrigstrekk. Bugøynes er ingen typisk norsk bygd det heller, men den er mye tettere og koseligere enn mange andre steder her i nord. 

 

Neste post på programmet var sauna og isbading. For min del var det å sitte i saunaen utrolig deilig, men jeg holdt med forsåvidt ganske langt unna sjøen. Som den frosne pingla jeg er kom jeg ikke lenger ute i vannet enn med tåa. Det holdt for meg. Jeg fikk tatt mange fine bilder av de litt mer barskere individene fra øytun folkehøgskole da. 











Og her er en video fra isbadinga som Jon har laget. Her kan dere se stuntet mitt på slutten :) 






Lovozero

Lenge siden sist! Nå vil jeg si at jeg er tilbake igjen, og klar for å fortelle litt mer om Russlandsturen jeg hadde med skolen.

Etter besøket i Murmansk kjørte vi vidre til Lovozero. Det er en av de landsbyene på Kola-halvøya som har flest samiske innbyggere. Samene i Sovjet ble stuet sammen i landsbyer slik som alle andre russere uten at det ble tatt hensyn til deres kultur. At Lovozero er en samelandsby er med andre ord ikke så lett å se. Som mange andre steder i verden hvor en kultur blir frastjålet blir alkohol et problem. Man kunne se at denne byen bar preg av dette. Da vi kjørte inn i byen så det ut som en spøkelsesby. Alt var grått og trist og det eneste som skinte var Lenin-statuen som sto ikke så langt unna skolen. Det som vi så av liv rundt om kring i byen var løshunder og snøskutere, og folk ofret ikke så mye som et smil en gang da vi hilste. 











Jeg kan ikke akkurat si at Lovozero var et trivelig sted, men det var nok ikke grunnen til at vi reiste dit heller. Jeg tror det er viktig å se de dårlige sidene av forskjellige samfunn også. Som jeg har sagt mange ganger til venner og familie: Man kan ikke dra til Gran Canaria og tro at nå har man sett verden. Det er faktisk slik at de fleste steder i verden så lever man i dårlige kår, spesielt etter norsk standard. Man må reise rundt på de dårlige stedene også for å forstå og få et bedre inntrykk av verden slik den faktisk er. Jeg opplevde Lovozero som en av de mest interessante opplevelsene på hele turen.

Det virker som om befolkningen i Lovozero likevel er opptatt av kulturen sin, og det fikk vi se etter at de hadde forestilling for oss. Det var en blanding av samisk og russisk dans og sang, og det var så fint å se på! Det var som om en helt annen verden inne i det konsertlokalet med masse farger og fine smil. Jeg synes det er bra at folk er kulturbevisste og det virket som om Lovozero var på vei oppover kulturmessig. Jeg hørte til og med at noen russiske samer hadde begynt med reinsdrift igjen etter så mange år. 



Etter så mange dager uten en eneste friluftstur kom muligheten endelig etter forestillingen. Vi skiftet til turklær, hoppet i bussen og ble kjørt ut i russisk villmark. Der gikk vi en times tid på grusvei til vi kom til en samisk friluftscamp. Der var det satt opp en hytte, et par lavoer og noen telt for å huse en skole på omtrent 100 elever og lærere. Vi fikk servert en gryte med ris og kylling (og masse bein), og i tillegg fikk vi masse varm drikke og godis! Jeg valgte å sove ute under åpen himmel på kvelden så jeg tok med meg et par reinsskinn ut i skogen og la meg med en tanke om at livet er herlig.









Murmansk

Nå har jeg kommet hjem fra skoleturen til Russland, noe som var hele skoleårets spenningspunkt. Bildene får komme i puljer fordi jeg har så mye å fortelle og vise dere at hvis hele Russlandsturen kommer i ett innlegg, vil det innlegget bli grusomt langt. Her kommer derfor bildene og historiene mine fra Murmansk i Russland.  

Etter en lang busstur kom vi til slutt fram til Murmansk rundt klokken 20, russisk tid. Jeg må ærlig innrømme at jeg var litt redd da bussen stoppet og mange fremmede russere sto utenfor for å plukke oss opp og ta oss med hjem. Da navnet til Marianne og meg ble ropt opp møtte vi ei liten dame som var kalt Nastya. Hun og faren hennes skulle kjøre oss opp til leiligheten der de bor sammen med mor og en katt. Skuldrene mine senket seg en meter etter at jeg fikk hilset på dem i bilen. Det var jo ingen ting å være nervøs for! 

Bilen stoppet uten for flere store, bråe betongklosser. Malingen hadde skallet av både på utsiden og innsiden av bygget vi gikk inn i. I trappeoppgangen luktet det gammelt. Heisen var så liten at det så vidt var plass til meg, Marianne, Nastya og sekkene våre. Vi ble overrasket da vi tok heisen helt opp til toppetasjen, og da vi åpnet døren inn til leiligheten var det som om det ikke stemte. Leiligheten var kjempeliten, men i motsetning til hva som var utenfor var den fargerik og luktet kjempegodt. Jeg og Marianne fikk Nastya sitt rom, imens hun, faren og mora sov i stua. 

Kjøkkenet var også veldig lite og når vi skulle spise var det bare plass til oss som var på besøk og Nastya. De andre måtte nok spise før vi kom. Til middag fikk vi tradisjonell russisk mat: en suppe med rødbetter, kål og kylling som jeg tror kalles Borsjtj. Det smakte kjempegodt, og i tillegg fikk vi ovnstekt svinekjøtt med ost, ris, grillede epler og te. 


Marianne og Nastya

Da vi skulle legge oss la jeg og Marianne merke til at det ikke var vask på verken toalettet eller på badet, så ufrivillig gikk vi til sengs uten tannpussen. Da vi spurte om det dagen etterpå var det visst meningen at vi skulle pusse tennene fra springen over badekaret og bare spytte ned i det. Slik er det når det er minimalt med plass i en leilighet, haha. 

Den dagen skulle vi på en rekke ekskursjoner. Først ble vi delt inn i grupper og skulle besøke forskjellige skoler. Jeg skulle besøke gymnas 10. Vi ble først satt inn i en teatersal der vi ble informert om skolen. Det var skryting fra en ende til en annen, men hvis du spør elevene selv syntes de ikke det var like mye å skryte av, og det synes ikke jeg heller. Skolen var gammel, slitt og alt for formel og streng for min smak. Det var likevel utrolig spennende å få være med på teaterundervisning med de russiske ungdommene. Senere utvekslet vi norske folkeeventyr med de russiske. Vi hadde jubileumskonsert med både russiske og norske innslag senere på kvelden, og etter det ble vi med Nastya, vennene hennes og flere øytunelever på en bar/ resturant for å spise pizza. 

Morgenen etterpå måtte vi farvel til vår gode vertsfamilie og vi la i vei på egen hånd. Da vi møtte resten av folkehøgskolen gikk turen til St. Nicholas, en russisk ortodoks kirke. Vi måtte kle på oss sjal for å gå inn, hvis ikke måtte vi holde oss ute.  I russisk ortodokse kirker varer gudstjenestene i flere timer, og folk kan bare komme og gå når de selv ønsker det. Det er ikke sitteplasser i kirken, bare noen få langs med veggene for de eldre. Hele kirken er dekket med flotte malerier innvendig, og jeg kunne kjenne igjen flere av bildene fra fortellinger i bibelen. Imens vi var der var det utrolig vakker sang sunget av et kor som gjemmer seg for "publikum". Det var helt nydelig og avslappende å høre på. Jeg skulle gjerne ha tatt bilder, med det var desverre ikke lov... 

Deretter gikk turen til Isbryter Lenin som er den første atomdrevne isbryteren i verden. Den har nå blitt byttet ut med mer effektive og moderne isbrytere, men på 60-tallet var den ganske revolusjonerende. Isbryting har blitt ganske interessant den siste tiden ettersom at isen smelter og den nye handelsruten mellom nord-Europa og Asia kan gå over Sibir. 









Før vi dro videre til neste post på Russlandsprogrammet vårt stoppet vi ved det store krigsminnemerket over Murmansk, Alyosha-statuen. Vi var der en liten time for å se på utsikten over hele byen og ta noen bilder før turen gikk videre mot Lovozero. 





Siste utsikt over Murmansk før vi dro videre. Takk for oss! 

 

Nye toppturski!


Åh, jeg er så gira! Jeg fikk disse nye skiene i går. Er de ikke fine? Helt siden jeg fikk se tind-modellen fra Åsnes sin kolleksjon på "Eventyrjenter" på NRK1 tidligere var jeg bestemt på at jeg  ville skjekke de ut. Jeg leste om de på nettet og i slutten av oktober fikk jeg bestilt dem via sport1 i Alta. De ble ferdigmonterte denne helga og jeg fikk hentet de i går. Jeg har aldri hatt randoneeski i hele mitt liv. Dette blir så spennende, og det beste av alt er at jeg får teste de ut for første gang i Kirovsk den kommende uka! Enn at skiene skal brukes for aller første gang i Russland! 

 

No more sun

Det er ikke mange dager siden sola forsvant fra tunet. Den dukker ikke opp på andre siden av fjellet lenger, og det vil den ikke gjøre før på sein-vinteren igjen. Til å begynne med tenkte jeg ikke over at sola var helt borte fordi det fortsatt er ganske lyst ute midt på dagen. Det som jeg faktisk tenker over er at det blir så raskt mørkt om kveldene, og at jeg føler jeg burde gå å legge meg før jeg i det hele tatt har rukket å spise middag. Det er mange som kjenner seg trøtt på kveldene, men som jeg har nevnt tidligere må man bare komme seg ut å finne på noe å gjøre slik at ikke dagene går fra deg. 


Det blir så blått lys ute med den snøen som er, og det er så fint! 

På mandag reiser jeg til Russland, og det vil nok være den siste gangen jeg ser sola før jeg reiser hjem igjen til jul. Etter Russlandsturen kommer vi nok til å legge merke til hvor mørkt det er ute også. Dette blir spennende, og jeg kjenner jeg gleder meg til sola kommer tilbake og til å gå lange fine påsketurer på fjellet. 

Elevkveld med disneytema




Ser dere hvilke disneykarakterer vi prøvde å etterligne? I går kveld hadde hundekjøringsklassen på Øytun elevkveld, og temaet var som nevnt i overskriften: disney! Jeg elsker disneyfilmene, så for min del var jeg alltid ganske sikker på hvem jeg skulle kle meg ut som. Da jeg snakket med Pia på fredag hadde hun tenkt akkurat det samme som meg så vi tenkte å gjøre en greie sammen og kjøre samme stil. Vi begynte i halv 7 tiden med sminke og kostyme, og vi hørte på "Løvenes konge*-sanger for å komme i det rette humøret. Åh, det ble jo så bra! 

Inneklatring

Jeg har blitt så stiv i armene etter to dager med inneklatring i Alta. Alta klatreklubb har åpnet en splitter ny klatrevegg for ikke så lenge siden, og 70-klassen fikk lov til å bruke den på torsdag og fredag. Mange i klassen min tok ikke valgfag klatring, og har derfor ikke fått muligheten til å ta brattkortet - før nå. Til min store glede betydde det at jeg og de andre med brattkort fikk klatre mer enn vi skulle sikre andre, siden brattkortet dreier seg mest om å sikre. Da fikk jeg klatre på led imens de som skulle ta testen bare skulle passe på at jeg var trygg. Klatring er derimot tungt, og etter to dager sa armene mine stopp. Da er det bare en ting å gjøre; stoppe!




Tøffe Sofie på vei opp!

Tallak gjør seg klar for testen! Nå er han en heldig eier av brattkortet!


Skøyting og isbading

Hei igjen! 

På tirsdag dro klassen min til skolehytta på Orros, oppe ved vidda. I hovedsak skulle vi ha Orros-games som er en "71° nord"-inspirert konkurranse. VI har gått sammen i par og funnet på forskjellige utfordringer. Senere ble vi satt sammen i fire grupper og konkurrerte mot hverandre. Jeg måtte blandt annet sluke et rått egg og konkurrere med å holde to flasker med vann oppe så lenge som mulig i tillegg til flere lagkonkurranser. Sammenlagt gikk det vel kanskje ikke så bra, men jeg skal absolutt ikke klage på morroa! Det var flere ganger jeg lo til jeg holdt på å tisse på meg!

Etter mørket hadde senket seg og middagen var spist opp gikk vi ut for å prøve skøytene våre. Under snøen var isen speilblank, og da snøen var brøytet bort ble det en fin ishockeybane på isen. Der spilte vi en stund før vi ble kalde og gikk inn. 

Utpå kvelden ble jeg litt dårlig, og jeg våknet med spysjuken i løpet av natta. Det var slettes ikke hyggelig, men det var fint at vi lå i ei hytte og at jeg ikke måtte ut av teltet som sist gang...  Derfor ble ikke onsdagen slik som jeg hadde håpet. De andre gikk litt mer på skøyter og isbadet litt. Det ble ikke jeg med på, for jeg nøyde meg med å ta bilder av tøffingene i stedet. Heldigvis følte jeg meg helt fin da vi skulle gå tilbake. Så i sum av alt vil jeg nok si at det var en tur jeg ikke ville vært foruten likevel. 















Jegerprøven

Vi er inne i en ny valgfagsperiode, og jeg har valgt jegerprøven! Jegerprøven er noe jeg har tenkt å ta lenge, men det har aldri vært en prioritering. Da er det så fint at jegerprøven er et eget valgfag her på skolen, og at det blir satt av tid for meg. Vi har allerede hatt to samlinger og en dag på skytebanen. Der fikk jeg skyte med både rifle og hagle. Rifleskytinga gikk så som så, og jeg traff to av fem skudd innenfor sirkelen. Hagleskytinga gikk derimot mye, mye bedre. Jeg traff hele 7 av 10 leirduer, og ettersom jeg aldri har skutt på leirduer med hagle før er jeg veldig fornøyd med det! Jeg må nok trene litt mer likevel, og jeg skal prøve å overtale pappa til å trene på leirdueskyting når jeg kommer hjem til jul! 


Foto: @aleksanderthansen

Det som er litt trist med at jeg har jegerprøven er at jeg blir sittende veldig mye inne. Mange av vennene mine har allsidig trening eller friluftsliv og de drar mye ut på tur. Jeg derimot, blir sittende på skolebenken i et par dager fram mot jul. Det er rart å sitte inne på et klasserom og høre på forelesninger. Det har jeg ikke gjort siden jeg sluttet på videregående i vår. Jeg får bare krysse fingrene for at jeg greier å følge med og at kanskje jeg greier eksamen i midten av desember... 

Mørketiden er i anmarsj

Etter klokken halv fire er det helt mørkt her i Alta, og det blir mørkere og mørkere for hver dag som går. Jeg har aldri opplevd at solen ikke står opp om dagene, og jeg lurer på hvordan jeg kommer til å reagere på det. Det er veldig viktig for meg å se solen - eller lyset i løpet av dagen. Jeg er svært opptatt av å komme meg opp tidlig, få ting gjort imens det faktisk er lyst, for så å kunne slappe av når mørket siger inn i tre-tiden. I dag var jeg superstresset for at jeg skulle komme meg ut på en aldri så liten joggetur før skumringen kom for eksempel. Da jeg var kommet ut av dusjen etter turen var det alt mørkt, og da ble jeg plutselig så trøtt, så da sov jeg en times tid før middag. Jeg håper jeg greier å holde meg våken selv om dagene blir mørkere. Når alt kommer til alt gleder jeg meg til mørketiden. Det kommer til å bli så spennende! 



Det blir nok ikke mye turopplegg før jul. Jeg har valgt jegerprøven som valgfag, og da blir jeg satt tilbake på skolebenken. Til linjefagene har jeg nok bare tre små-turer, to dager i klatrehallen og to dager i skibakken. Resten av dagene er fellesfag, deriblant tur til Russland. Dette blir en tid med spenning, mørke og masse kos! Jeg gleder meg!

Jentetur

 
Det ble jentetur i stedet for surfetur, og det ble fint ♥ Vi hadde nettopp spurt vår kjære lærer om ikke vi fikk dra på jentetur i løpet av året, så kom muligheten med en gang da surfeturen ble avlyst. Vi sa ikke nei takk til det!

Det er så fint å ha en jentegjeng som man kan være så åpen sammen med. Vi har ikke kjent hverandre lengre enn ca. to måneder, men når man bor tett med en slike folk både på internat og på tur så tar det ikke lang tid før praten går lett. Vi har snakket om alt og ingen ting, og noen ganger tok snakkingen overhånd slik at vi glemte å gå. Så da sto vi der da, helt til vi begynte å fryse. Haha, slik går det når man er på jentetur. Jeg håper det blir flere slike!

 

Cancelled

Nå burde jeg vel vært på ferga på vei til Sørøya med sekk, våtdrakt og surfebrett i bagasjerommet, men slik ble det ikke. Dette er andre gangen det ikke blir noe av denne surfeturen. Forige gang var det storm på Sørøya, og turen ble flyttet til den uka her. Nå er det meldt stiv kuling og da kan man tenke seg til at det ikke er lagt til rette for surfing. Det er trist, men på en måte også greit. Å hoppe inn i en forfrossen våtdrakt på dag nummer to i kuling er ikke noe som frister uansett. 

At vi skulle surfe på 70 grader nord var en av mange grunner til at jeg valgte denne linja. Jeg ville lære og prøve ut så mye nytt, men selv om surfeturen blir borte fra programmet kan jeg alltids lære meg det selv. Jeg snakket med Ingebjørg i går og da ble vi skikkelig ivrige på å dra opp til Lofoten neste sommer for å lære oss å surfe der. Jeg var jo  i Lofoten i august, og det er helt nydelig der! Jeg har blitt så ivrig på disse surfegreiene at jeg har søkt på "surfing norway" på pinterest og nesten siklet på alle de fine bildene. Bare se: 


Jeg synes dette er så sykt tøft! Krysser fingrene for at vi kanskje får prøve dette til våren. 

 

Vandretur til Haldde

Da stipendiaten vår, Helene, introduserte oss for turen hun hadde planlagt for oss greide vi nesten ikke sitte stille. Vi skulle på vår første ordentlige vandretur. Det er rart for vi har rukket å dra på utrolig mange turer, men vi har aldri vært på en tur kun for å gå på fjelltopper. Det er rart hvordan vi i 70 grader nord-klassen har søkt oss hit for å prøve masse forskjellig; vannsport, klatring og ski, og så blir vi glade av en liten vandretur. Men det er nok sant som de sier at variasjon er nøkkelen til motivasjon, og derfor er det gøy å gjøre noe annet. 

Sekkene våre var pakket og klar torsdags morgen. Vi rettet kursen mot Sukkertoppen i 10-tiden. Det som jeg syntes var så utrolig spennende med det er at nyrdlysobservatoriet til Kristian Birkeland ligger der. Alt som inneholder litt historie synes jeg er kjempespennende! 


Halvveis opp mot Sukkertoppen som ligger i bakgrunnen. Dere kan så vidt skimte nyrdlysobservatoriet helt på toppen. 



Marte og Hope ♥





På toppen!



Nordlysobservatoriet

900 meter høyere nådde vi til slutt Sukkertoppen. Det var utrolig digg å være ferdig med alle oppoverbakkene, men å gå ned igjen i steinrøys med tung sekk og slitne ben, var ikke noe som fristet. Da kom Helene med tidenes turoverraskelse! Hun hadde snakket med Alta kommune og fått lånt nøkkel til nordlysobservatoriet, og der skulle vi sove for natten! Jeg var sjeleglad og kald og kunne ikke vente med å fyre opp i peisen og lage middag på gasskomfyr!

På toppen av kransekaka kom nordlyset på kvelden, og det var så fint! Jeg prøvde meg atter en gang på å fange lyset på kamera, og jeg må si jeg er på bedringens vei! Jeg har nok en god del mer å jobbe med når det kommer til både fotografering og redigering. Er det noen som har litt tips å dele kanskje? 



Morgenen etter var vi gode og varme og startet marsjen videre til Storhaldde, toppen av Alta kommune. Etter en times tid begynte vi å komme opp i snødekt område, og da var det jammen godt at jeg hadde en hund til å dra meg. Spesielt digg var det da den største stigningen kom. Vi kom opp over 1000 meter over havet til slutt, og da ble vi møtt med sol. Jeg tror faktisk jeg kjente at den varmet litt. Det er det lenge siden jeg har kjent nå. 






Toppen!



Verdens beste klasse ♥

Pausen på Storhaldde varte ikke veldig lenge da det ble kaldt ganske raskt. Den lengste og tyngste delen av turen lå foran oss. Vi gikk flere timer nedover i steinrøys. Det er rart hvordan det kan bli vanskeligere å gå nedover enn oppover når det kommer til steinrøyser, spesielt med en hund som skal dra deg nedover i tillegg. Vi kom oss ned til elvbotndalen til slutt, og der hadde vi camp. Etter jeg hadde blitt god og mett på fiskekaker og kveldssamlingen var overstått krøyp jeg inn i teltet med en gang. Jeg var så trett og tung i beina at jeg bare ville bli uthvilt til dagen etter. Slik ble det ikke for natta var så kald. Jeg lå med to sett med ullundertøy, ullgenser, ullsokker, lue, votter og boblejakke på og likevel var jeg så kald! I tillegg måtte jeg tråkke inn i frosne fjellsko i morgenen, og da fristet det lite å drive på med elvekryssing. Jeg fikk ikke varmen i meg før til lunsj igjen. Da satt jeg foran bålet og varmen føttene mine på det. Ah, jeg elsker bål! 

Nå som jeg sitter og ser tilbake på denne turen, husker jeg den som den beste turen så langt! Været og det gode klassemiljøet er to veldig viktige faktorer som har spillt inn. Det var riktig nok litt kaldt den siste natta, men slike ting glemmer man når resten av turen har vært så bra. Hver eneste tur som kommer viser seg å være bedre enn den forige, og derfor gleder jeg meg bare mer og mer for turene som kommer! 

Brattkort

Dette har jeg gledet meg til: å endelig få brattkortet! Helt siden jeg fikk klatret med klassen min i Salkobekken har jeg blitt helt hekta på klatring. Først var jeg i tvil om jeg i det hele tatt skulle melde meg på klatring valgfag ettersom det krevde at jeg kjøpte meg mitt eget utstyr, og jeg mente at jeg egentlig ikke hadde bruk for det. Etter klatredagen i Salkobekken derimot endret jeg mening straks, og jeg dro på Sport 1 for å kjøpe meg klatresko kort tid etterpå. Nå tenker jeg at klatring er noe jeg har lyst til å bli god i, og derfor gir brattkortet meg en gylden mulighet til å kunne klatre på innendørs klatrevegger uten instruktør. Brattkortet i seg selv er ikke et bevis på at jeg kan klatre, men heller et bevis på at jeg kan sikre noen som klatrer. Mange vil nemlig ikke slippe til klatrere uten brattkort på grunn av sikkerhetsmessig hensyn. Jeg er utrolig glad for at jeg har fått muligheten gjennom valgfag klatring for å få brattkortet. Det krevde ikke så mye, bare en liten, praktisk sikretest på fem minutter, men det var nok til å gjøre meg nervøs for å ikke klare det. Nå er kortet bestilt, og forhåpentligvis ligger det i postkassa hjemme om noen få dager. 


Bildet er fra den første gangen jeg har sikret på ordentlig, her sammen med Sofie. Det var i Salkobekken sammen med 70-klassen i slutten av august. Jon skal ha æren for bildet. 

Superheroes

Jeg har hatt ei utrolig morsom hel, og! På fredag hadde vi valgfag klatring, og vi skulle på topptur. Vi gikk opp vestveggen av Skoddevarre. Det ble mer klyving enn klatring, men poenget var nettopp at skulle lære å gå i ur og bratt terreng. Vi dro ut i kuling og regn med hjelmen på hodet og med motivasjonen på bånn, men da vi møtte på sola på toppen var livet bare herlig! 

På lørdag hadde vi også valgfag, men da ble dagen brukt til å gjøre klart til buldrekonken som er på onsdag. Vi tok ned alle takene i buldrerommet, og i morgen skal vi nok skru opp nye buldreruter. Det skal bli spennende! 

På lørdagskvelden hadde stipendiatene elevkveld, og de hadde litt av en forestilling! Jeg lo så mye at jeg nesten falt av stolen! Til anledningen hadde de fleste kledd seg ut som superhelter. Jeg kledde meg ut med superwoman, men hadde bommet litt på fargene. Kappen skulle vært rød og drakten blå, men når man bor på folkehøgskole tar man bare det man har. Tror ikke særlig mange la merke til det uansett. Jeg måtte bare ta et par bilder av noen av de herlige folkene jeg deler hus med. Ser dere hvem de skal forestille? 




I dag har jeg trent sammen med jentegjengen, og nå er jeg dusjet og klar for å dekke på til middag. 

Innsamlingsaksjon til sykehuset i Okhaldhunga, Nepal

For en uke det har vært! Det har vært solidaritetsuke på Øytun Folkehøgskole, og vi har satt fokuset på sykehuset i Okhaldhunga i kriserammede Nepal. Det er et sykehus midt på landsbyga som skal dekke behovet for trengende i et relativt stort område. Sykehuset har vært til stor hjelp for syke i Okhaldhunga-distriktet, men etter jordskjelvet i Nepal, har behovet blitt enda større. Derfor går vår aksjon i år til Normisjon, som har sykehuset i Okhaldhunga. Ettersom det har vært solidaritetsuke nå, har derfor denne uka vært svært hektisk.

På onsdag og torsdag har vi hatt jobbdager, noe som i grunn er ganske likt OD. Jeg er med i Nepalkomitéen, og har vært ansvarlig for jobbdagene. Derfor har jeg stresset rundt hele uka for å finne jobber, og til slutt plassere folk i de forskjellige oppgavene vi har fått. Det har vært slitsomt, men nå sitter jeg igjen med en skikkelig godfølelse. Det er digg når ting går som planlagt, det er digg med et godt resultat og enda bedre føles det når vi gir det hele bort til et godt formål. 



Disse bildene er fra Nepalkvelden vi hadde for et par uker siden. Vi har vært ganske opptatt av at det skal være gøy å jobbe for et veldedig formål, og det var hele nepalkvelden satt av til. Noen lagde underholdning, noen pyntet gymsalen, noen lagde middag og andre bakte kaker. Alle sammen skulle kle seg til anledningen, og uten mye kunnskap om Nepalske klær prøvde vi å sette sammen noe ut fra et par stoffremser vi hadde fått tak i. Maten ble også spist på nepalsk vis - med hendene. Underholdningen var utrolig morsom og jeg trodde jeg skulle le meg ihjel, og til slutt ble det solgt kaker og kaffe der pengene gikk til Nepal. Jeg tror alle syntes denne kvelden var morsom, og jeg vil tro vi fikk en kick-start på hele prosjektet!

 

Hyttetur til Áisaroaivi

Det er herlig med høstferie, og det fine er at jeg får gjøre akkurat det samme som jeg gjør når jeg ikke har ferie - bare med mindre stressfaktor selvfølgelig. På søndag fikk jeg den fantastiske muligheten til å bli med Jarand, Vårinn og Sigurd på hyttetur til Aisaroaivi. Jeg var overrasket da vi kom frem på søndagskvelden til et hvitt teppe på bakken. Det er jo bare tidlig i oktober måned! Vi gikk inn i hytta, fikk fyrt opp i peisen, spist middag og etter litt snikk snakk kom vi oss ikke i seng før klokken var to på natten. 


Så våknet vi til denne utsikten morgenen etter, men det varte ikke så lenge for været skiftet mellom klar himmel og snøbyger hele dagen.  Når det først snødde så så vi absolutt ingen ting, så gikk ikke ut på noen lengre turer i frykt for å rote oss helt bort i snøtåka. Heldigvis klarnet det ut på kveldningen, så vi rakk oss en snartur oppe i skogen for å finne ved før mørket kom sigende. 

Kjæresteparet Jarand og Vårinn ♥

I 8-tiden hadde det blitt helt mørkt så da fant vi oss en lysning i skogen, tente bål og koste oss med grillpølser og karbonader. Digg! Imens vi satt der kom nordlyset også. Jeg gjorde et desperat forsøk på å ta bilder av det, men jeg tror jeg trenger litt mer trening på det der området...


Det ble ganske raskt kaldt etterhvert, så vi gikk inn i hytta og spilte Alias resten av kvelden. 




På tirsdag morgen derimot våknet jeg mye tidligere enn de andre. Noen ganger synes jeg det er godt å få morgentimene for seg selv. Da har man tid til så mye i forhold til hva man har når alle sammen går rundt deg. Jeg fikk lese i boka mi i fred og ro, la en kabal, tenkte litt osv. Det kuleste var likevel å stå opp og se en liten reinsflokk utenfor stuevinduet. 

Det har vært en utrolig avslappende hyttetur som jeg ikke har villet vært foruten. Som dere skjønner fikk jeg skikkelig vinterfølelse, og jeg kunne ikke la være å tenke på vinterferieminnene fra hytta hjemme på Fosen. Selv om snøen kom veldig tidlig oppe på fjellet, ga det mermak til mere snø. Jeg gleder meg faktisk til det dekker seg til med hvitt i Alta også, og til å ta i bruk skiene mine igjen. Det skal bli så fint! 

Alenedøgn

Natt til fredag skulle jeg altså prøve meg på tur helt alene for aller første gang. Vi fikk utdelt en taustump, en presenning, en karbonade og en pølse hver og jeg la ivei med dét og sekken min i 10-tiden. I døra møtte jeg Sofie som i likhet med meg var litt usikker på veien. Så selv om det skulle være en alenetur bestemte vi oss likevel for å holde følge den første delen av turen. Vi gikk opp til Skoddevarre, som er fjellene nærmest skolen. Der prøvde vi å finne ei gamme, men etter to timers desperat forsøk på å finne den, snudde vi og spiste lunsj ved dyvannet hvor jeg skulle campe for natten. 

Sofie var litt utålmodig og ville skynde seg til sin camp, så vi skilte lag i 12-tiden. Så da satte jeg i gang med å sette opp presenning for å få tak over hodet, sanke ved og til slutt lage bål. Så da jeg var ferdig med alt jeg skulle gjøre i stand, så campen min slik ut: 


Da var klokken rundt to på ettermiddagen, og jeg hadde ingenting å gjøre. Så da satt jeg meg ned da, og bare ventet egentlig. 

To timer senere hørte jeg likevel sang, og det var Jon som kom gående og nynnet til One Direction. Da måtte jeg reise meg opp fra campen, veive med armene og få Jon til å stoppe opp og ta en prat ettersom jeg følte meg så utrolig ensom. Det viste seg at Jon hadde planlagt å fiske i det vannet jeg lå ved, men det var litt for kaldt til å stå der å fiske så da fikk jeg middagsselskap i stedet, og det var selvfølgelig utrolig koselig. Vi satt rundt bålet å pratet en god stund, og da klokken begynte å nærme seg sju på kvelden kom mørket sigende og Jon hadde fortsatt ingen camp. Så i hui og hast fikk han til en fin camp 10 meter unna. 


Så da jeg fikk se Jon sitt skjul i forhold til mitt forstod jeg raskt at jeg kanskje hadde tatt med meg en litt liten presenning... Jon sitt var ihvertfall tre ganger så stort som mitt, og jeg hadde så vidt plass til meg selv under taket. 

Morgenen etterpå våknet jeg til at det snødde. Jeg hadde blitt litt kald i løpet av natta og hadde lite lyst til å gli ut av soveposen, men da jeg først gjorde det, fikk på meg boblejakka og fikk varmen i meg var det så fint! I et par minutter kom det store snøflak dalende ned fra himmelen. De lå ikke lenge, for de smeltet med en gang de landet på bakken. Likevel var det så fint å se. Tenk å få oppleve den første snøen på den måten! Jeg pakka sammen sakene mine i 10-tiden og sa farvel til Jon som akkurat hadde våknet. Jeg hadde nemlig planer om å gå på topptur i dette været.


Jeg må innrømme det spøkte litt for toppturen min da jeg nettopp hadde våknet. Jeg hadde ikke lyst til å rote meg bort på fjellet i tåke, men det klarnet heldigvis litt etterhvert. Så for første gang på denne "alene"-turen var jeg ute og gikk alene. Det likte jeg egentlig ganske godt. Jeg fikk gå i midt eget tempo uten å tenke på å vente på andre eller måtte gå raskere for å henge på. 


Her var jeg nådd toppen, og vi kan tydelig se at her har stormen herjet tidligere denne uka. (Legg også merke til utsikten) 

Jeg var hjemme på skolen igjen til klokken halv 12, så jeg gikk mye raskere enn anntatt. Da fikk jeg tid til å tenke over "alene"-døgnet mitt. Erfaringer jeg har gjort er at jeg må ta med meg en litt større presenning neste gang. Jeg må også ta med meg litt mer klær eller en tykkere sovepose når gradestokken nærmer seg minussiden. Ellers skal jeg prøve å komme fram til camp litt senere slik at jeg slipper å sitte rett opp og ned uten å gjøre noen ting som helst. En annen ting jeg har tenkt på er at jeg må prøve å ha en ordentlig alenedøgn der jeg faktisk er alene. Det var utrolig koselig med besøk, og helt ærlig hadde jeg kjedet meg ihjel hvis Jon ikke hadde kommet. Likevel er det en fint å ha en erfaring med å være helt alene, så det må jeg prøve når jeg får muligheten. 

Valgfag klatring - Himmeldalen

Nedtur. Det er meldt så heftig vær på Sørøya at surfeturen vår har blitt utsatt til etter høstferien. Vi skulle dra klokka 14:00 i dag, men i stedet blir vi værende her for å planlegge uka. Det er kjipt for jeg hadde sett skikkelig fram til å surfe, og ikke minst til å dra på Sørøya. I går så jeg hele tre episoder av Lovens lengste arm som går på nrk. Jeg ser den stort sett fordi den foregår i Finnmark, og det er jo så spennende! Spesielt liker jeg innslagene som er fra Sørøya, og det har gjort at jeg har blitt så utrolig gira på å dra dit. Jeg får nok bare vente i fire uker til... 


I forrige uke dro vi i klatreklassen til et av Nordnorges største klatrefelt, nemlig Himmeldalen. Det vi skulle lære i hovedsak, var å klatre på led. Tidligere har jeg bare klatret med topptau, så her fikk vi testet høydeskrekken. Det er nemlig sånn at når du klatrer på led må man klippe (feste seg selv til sikringene i berget) og faller man rett før man skal klippe vil man kunne falle noen meter til forrige feste. Det er ikke farlig i den forstand, men tanken på å falle et par meter er for mange litt for spennende. 




Eirhild, meg og Marit



Ingrid klipper oppe i berget

Her er jeg på vei ned etter å ha nådd toppen på ruta

Da sola var på vei ned bak fjellene og kotelettene var oppspist tok vi oss en liten tur oppe i lia for å se på utsikten. Der satt vi lenge og bare slukte alle inntrykk. Bare se: 




Det var så fint vær så de fleste av oss lå oss rett under bergveggen. Det var så deilig å legge seg god og varm i soveposen og bare se på lysene fra Alta sentrum. Enda bedre var det å våkne morgenen etter til gule og røde ospeblader som falt ned mot bakken. Denne turen er en jeg regner som en av de bedre! 

 

Livet på Øytun Folkehøgskole

Nå har jeg vært her i snart en måned, og jeg har litt lyst til å fortelle hvordan ting fungerer her på skolen, hva jeg liker og hva jeg ikke liker. Jeg har vært her lenge nok til at jeg føler jeg kjenner folk ganske godt og til at jeg har opprettet hverdagsvaner både på tur og hjemme, noe som får meg til å føle meg velkommen og "hjemme" uansett. 


Ingebjørg og jeg før vi skal ut på vannet

Øytun Folkehøgskole er en ren og skjær friluftsfolkehøgskole, men her kan man velge mellom linjer innenfor friluftsliv. Man har jakt og fiske, off piste, naturfoto, arktis - som er en ekspedisjonslinje også har vi linja mi da; 70º nord. Det er en linje med en god blanding av alt rett og slett. Jeg rekker ikke å bli skikkelig opplært i noe, men jeg får prøve mye, og hvis jeg liker en spesiell aktivitet kan jeg alltids ta opp interessen når jeg er ferdig her. Tidligere har Øytun hatt bergtatt - en klatrelinje, men den ble det ikke noe av i år. Det er heldigvis til min fordel fordi da får vi låne klatrelæreren mer enn vanlig. Klatring er blant annet en aktivitet jeg har likt spesielt godt, og som jeg vil holde på med i god tid framover. 


Jeg og Jarand klater i klatrefeltet i Salkobekken. Bildene er fra instagram: @oppialta

I tillegg til linjefag har vi også valgfag og her velger man ut i fra sesong. På høsten har jeg klatring, i mørketida skal jeg ta jegerprøven, på vinteren har jeg foreløpig telemark, men jeg vurderer å bytte til isklatring. Det fikk jeg skikkelig smaken for da vi klatret på isbreen i Loppa skjønner dere. På våren har jeg topptur og telemark. Jeg skulle gjerne ha valgt flere av spesielt høstaktivitene, men tiden strekker ikke til. Høsten varer ikke lenge her i Alta, og det er nok ikke mange uker til vi ser den første snøen her! Jeg skal nyte uteklatringen så lenge jeg kan! 


Flesteparten av folka i 70!

Miljøet på folkehøgskolen er usedvandlig godt! Her er det et stort mangfold av forskjellige herlige personligheter i tillegg til at folk har forskjellig erfaring med forskjellige ting. Her er det bare om å gjøre å kaste seg ut i utfordringene og enten du klarer de eller ikke har du alltid alle sammen i ryggen og støtter deg uansett hva. Det er digg! 



Øytun ligger forsåvidt ganske sentralt. Her tar det 30 min å sykle til sentrum om man skulle trenge noe, men veien blir ofte litt for lang om man nettopp har kommet hjem fra en 6-dagers tur og egentlig har mest lyst til å ligge langflat og knaske på en sjokolade. Det er noen få som har bil her, men det er sjeldent jeg tar turen til sentrum. Likevel er det nok av muligheter i nærområdet. Vi kan gå rett ut fra skolen og komme rett ut i villmarken. I tillegg går Altaelva rett forbi og her er det padle- og fiskemuligheter for de som ønsker det. For øyeblikket er favorittaktiviteten min her å buldre i klatreveggen og spille volleyball i gymsalen. 



Nå er det utrolig vakkert i Alta og jeg elsker å våkne i sengen min om dagene og se ut på høstfargene. Finnmark må være en av de bedre stedene å være i på høsten. Jeg kan konkludere med at jeg stortrives her. Jeg gleder meg til hver eneste dag som kommer, samtidig som jeg gleder meg veldig til å komme hjem til jul også. 

Vannsport

Jeg har alltid likt å være i vannet og drive med vannaktiviteter. Likevel har jeg ikke noe bredt spekter av ferdigheter innen vannsport. Det jeg har drevet mest med er seiling og ellers har jeg tatt et kurs innen brettseiling, men det er for det meste det eneste jeg kan skryte av. Sett bort ifra at dette kan regnes som vannsport har ikke disse aktivitetene veldig mye til felles med det jeg skulle drive med på fredagen: Tube og vannski! Jeg har kjørt tube én gang før, og vannski har jeg aldri vært i nærheten av en gang.

Med det fine været som var på fredag og med alt det spennende som kom klassen min og meg i møte kunne vi ikke gjøre annet enn å bare hoppe av spenning.




Ingebjørg og meg klare for å hoppe i vannet!

Samuel er ute og fridykker!

Jeg prøvde meg aller først på å sitte på tube. Jeg holdt fast på den ganske lenge og da jeg kjente melkesyra i armene etter litt stoppen båten, men jeg kunne jo ikke gi meg før jeg hadde falt ut. Jeg prøvde litt til og da vaktmesteren på skolen gasset på greide jeg ikke å henge på lenger enn i 10 sekunder. Jeg landet pladask på magen og jeg tror jeg sånn halvveis slo ut pusten, men det var absolutt verdt det! Åh, jeg skulle ønske vi kunne gjøre dette hver dag!

Å stå på vannski var også et kapittel for seg selv. Første gangen jeg skulle prøve falt jeg bare framover, men den andre gangen greide jeg det helt fint og da sto jeg ganske lenge. Etter 3-4 fall og 15 minutter på ski greide jeg ikke å holde meg fast med armene lengre så da var det på tide å si farvel til vannskiene for denne sesongen.







Jeg tror denne dagen må ha vært den beste på 70° grader nord her oppe på Øytun Folkehøgskole hittil. Alt klaffet på en og samme dag. Hele dagen var jo fylt meg godt vær, vannsport, utfordringer, bålkos og masse, masse latter.

Dette innlegget er forhåndsskrevet. For øyeblikket er jeg etter planen i Loppa, noe som dere får høre om så snart jeg kommer hjem igjen.

 

Video: Vannsport

God ettermiddag! Dette innlegget er forhåndslaget, så nå er jeg mest sannsynlig på ferga på vei til Loppa, og der skal vi være frem til fredag. Det blir den første overnattingsturen på en uke, og jeg har gledet meg helt villt! Vi skal hjelpe to samegutter med å gjete rein og senere skal vi på brevandring. Jeg skal fortelle ganske mye om det senere når jeg har bilder og kanskje viktigst: Tid! 


Nok om det! Det jeg egentlig skulle vise dere var en video som Jon har laget av da vi var ute på fredag for å kjøre tube og stå på vannski. Det var utrolig gøy, og jeg ble så sinnsykt sliten. Jeg kjenner at jeg faktisk er støl i nakken, ryggen, armene og magen! Det var første gangen jeg prøvde vannski, og til tross for stølheten ga det definitivt mersmak! Bare se her:

Ser det ikke fantastisk ut?

Terrengsykling langs Altaelva

God morgen og lenge siden sist! Det har vært en travel uke hvor vi begynte med et to-dagers førstehjelpskurs der den første dagen besto av teori, løfteteknikker, HLR-drill etc. og den andre dagen skulle vi øve på realistiske situasjoner. Jeg trodde jeg kunne det meste og det viktigste fra før av, men det er rart hvordan man blir helt satt ut når du er midt oppe i det. Førstehjelpskurset var utrolig lærerikt, og ikke minst; utrolig viktig! Etter kurset ble jeg ganske syk og ble liggende hjemme på onsdag, noe som var helt forferdelig kjedelig. Jeg mistet kanokurset den dagen, men heldigvis skal vi padle nedover Altaelva senere i høst.

På torsdag var jeg fit for fight igjen, så da ble det terrengsykling. Det hadde jeg vært utrolig spent på, ettersom jeg i utgangspunktet ikke er veldig glad i å sykle. Terrengsynkling var derimot utrolig morsomt i forhold til sykle-til-skolen sykling. Man blir så konsentrert på at man skal klare seg opp den bakken, over den tua, under den greina og forbi de steinene at man ikke merker at man er sliten en gang! Det var en forholdsvis lett løype vi sykla, med et par utfordringer ble det likevel. Her er Ingebjørg i full fart nedover for å komme seg opp den påfølgende Sandbakken.






♥♥♥

Linselusa

Vi stoppa og tok en lunsjpause ved Altaelva. Utsikten var helt fantastisk og med sola og det varme været kunne det ikke vært bedre.

Guttene og Sofie kaster flyndresteiner.

Altaelva

***


Dette bildet tok jeg da jeg og Pappa kjørte oppover til Alta. Jeg trodde først dette bildet var tatt etter vi hadde kommet inn i Finnmark, men da pappa leste innlegget på bloggen fikk jeg raskt melding om at jeg hadde tatt helt feil... Jeg må nok jobbe med å vite akkurat hvor på kartet jeg befinner meg til tider, for det er jeg skikkelig dårlig på- Så her må jeg nok bare rette på meg selv og si at dette er i Nord-Troms og at det er de ytre delene av Lyngsalpene vi ser i bakgrunnen* 

Jeg kikket gjennom bildene jeg har tatt siden jeg kom hit, (Dessverre har jeg ikke vært så flink til å ta masse bilder, så det er ikke veldig mange bilder å se...) og jeg kunne ikke gjøre annet enn å dele dette bildet. Jeg elsker hvordan fjellene ser ut sammen med fjorden og de røde naustene. 

Seiland nasjonalpark

Heihei! På onsdag kom jeg hjem fra en fantastisk tur på Seiland Nasjonalpark med klassen min. Denne fantastiske turen startet likevel ikke på en like bra måte. Klassen min ble delt i to, hvor den ene delen skulle kjøre SNO-båten til øya, mens vi andre skulle seile. Jeg trodde det ville bli kjempegøy ettersom at jeg er veldig glad i seiling, men desverre endte det med at flesteparten ble spysyke de siste to timene av turen. Da vi kom til øya orket jeg ikke middag en gang, så da la jeg meg ned i soveposen så raskt teltet var rigget opp og der sov jeg til klokken syv morgenen etter. 

Å våkne i en øde fjord på Seiland var så fint. Fjellene der var unike. Det fantes ingen trær på toppene, men fjellene var likevel helt grønne. Det rann fosser fra toppene og elva rant rett forbi campen vår. At vi fikk regnbyger hele turen spilte ikke så stor rolle da. Desverre har jeg ikke bilder av dette på grunn av at jeg var så redd for at kameraet mitt skulle bli vått... 

Vi var på Seiland fordi vi skulle hjelpe Statens Naturoppsyn med å rydde søppel som har blitt slengt oppe i strandkanten. Vi skulle rydde to fjorder; Nordefjorden og Sørefjorden, og der står havet rett på. Noe av søppelet er sannsynligvis mistet, men masse av det har også blitt dumpet ute på havet og det gjør meg så trist. Det ødelegger så mye fin natur. Å plukke søppel på Seiland var egentlig ganske interessant. Vi fant så utrolig mye rart; ei kokosnøtt, flaskepost, sko og masse annet. Fire ansatte i SNO arrangerte en konkorranse hvor vi skulle dikte opp den beste historien om hvor tingene kom fra. Det var så mange morsomme historier som dukket opp på kvelden og jeg trodde jeg skulle le meg ihjel! Det endte selvføgelig opp med at alle fikk premie likevel. 

På vei tilbake neste dag fikk gruppa mi kjøre SNO-båten tilbake, noe som var en lettelse for alle oss som ble sjøsyke da vi seilte til Seiland. Vi stoppet innom Hammerfest og fikk en times tid til å se oss rundt der før vi kjørte rundt hele Seiland og tilbake til Alta igjen. 


Dette var helt i begynnelsen av turen da vi seilte ut fra Alta. 


Et bilde tatt utover Nordefjord på Seiland.


Bading ved Skoddevarre

Helt til nå har det vært kjempefint vær her i Alta, det har til og med vært varmt nok til å bade. Forrige søndag var det riktig nok litt for kaldt for meg, men jeg bestemte meg for at gå den lille turen til vannet ved foten av Skoddevarre for å ta bilder av de som var modige nok til å kaste seg i vannet.





Øytun Folkehøgskole

Jeg tror jeg har kommet til min egen lille himmel


Det hadde aldri falt meg inn tidligere at jeg skulle søke friluftsfolkehøgskole. Familien min har dratt meg ut på tur før, og da har jeg vært i både godt og dårlig humør. Interessen for friluftsliv dukket ikke opp før det siste året. Uten særlig mye undring søkte jeg på Øytun Folkehøgskole. Nå sitter jeg her på internatrommet mitt og angrer ikke et sekund på det raske valget jeg tok. 

Pappa ble villig med på å kjøre hele veien fra Fosen og helt opp nord. Han er så snill. Det tar nesten et døgn! Så i går ettermiddag sa jeg farvel til min snille pappa, som nå er på vei sørover igjen, og startet mitt eget lille eventyr her oppe. Jeg har møtt så mange trivelige mennesker, og jeg gleder meg virkelig til å starte på ordentlig! Vi hadde nettopp åpningskveld her på tunet, og det ble vist et slideshow med fantastiske bilder som er tatt av elever her på Alta. Jeg er overhveldet og har så mye å se fram til. 

Så nå har jeg plukket opp tråden fra da jeg sluttet å blogge for en stund siden. Jeg tenkte at det kanskje kan være fint å ha et sted å fortelle om alt det (forhåpentligvis) fine jeg får oppleve her. Det vil ikke bli mye blogging, for det får jeg nok ikke tid til. Men jeg gleder meg masse til å dele mine minner med dere og meg selv slik at jeg kan se tilbake på dem senere. 

hits