Hjem Om bloggen Kontakt Arkiv Kategorier

desember 2015

Mørketidslunsj ute

Jeg satt og bladde gjennom bilder jeg hadde på PC'en da jeg kom over noen skikkelig koselige bilder som jeg ikke rukket å vise dere enda. Jeg blir så glad av å se på dem at jeg ikke kunne la dem bli liggende i en mappe på hardisken usett av andre enn meg selv. Disse bildene er tatt rundt den perioden da mørketiden hadde kommet til Alta og vi hadde den siste frihelga før jul. Jarand fikk besøk av kjæresten sin fra Stavanger og jeg, Dag Bjørne og hundene Fant og Hope ble med de på en aldri så liten lunsj ute i det fantastiske mørketidslyset. I november var det fortsatt ganske lyst, men sola var likevel ikke oppe. Ah, mørketiden er så fin! 












For en gjeng! 

Bugøynes

Det er så mye mer jeg skulle ha skrevet om angående Russlandsturen vi hadde i slutten av november, men jeg har ikke vært så veldig flink til å ta bilder av alt som skjedde. Jeg kan fortelle kort at etter besøket i Lovozero dro halve klassen til Kirovsk for å stå på ski. Det var ikke under de beste forholdene, men det var gøy å få testen ut randonee-utstyret for aller første gang uansett. På vei tilbake over grensa på Storskog var vi vitner til noe som har blitt omtalt på nyhetene en god stund nå. Omtrent 10 flykninger kom syklende over grensa med ikke mer enn en liten sekk og i bestefall en liten trillekoffert med seg. Det er helt sykt å tenke på det at det er det eneste de eier, imens jeg etter bare en uke i Russland kom i buss over grensa med ihvertfall 10 ganger så mye bagasje som enkelte av dem. Det var utrolig rart å stå 20 meter unna og se det med mine egne øyne. 

Å komme over grensa til Norge var deilig. Vi kjørte til en skole Bugøynes, og der skulle vi ligge i en gymsal. Det beste av alt var at vi fikk norskt brød med norskt pålegg og melk! Det føltes ut som en evighet siden jeg bare hadde drukket melk! Jeg sovnet god å mett den natta. 

Morgenen etter hadde vi en liten forelesning fra en lokalkjent som fortalte om Bugøynes sin historie og hvordan det gikk seg til at Bugøynes var den eneste bygda i hele Finnmark som ikke ble brent ned av tyskerne under andre verdenskrig. Man kunne se at bygda så litt annerledes ut en mange andre steder rundt om kring i FInnmark der hvor bygdene og byene har typiske etterkrigstrekk. Bugøynes er ingen typisk norsk bygd det heller, men den er mye tettere og koseligere enn mange andre steder her i nord. 

 

Neste post på programmet var sauna og isbading. For min del var det å sitte i saunaen utrolig deilig, men jeg holdt med forsåvidt ganske langt unna sjøen. Som den frosne pingla jeg er kom jeg ikke lenger ute i vannet enn med tåa. Det holdt for meg. Jeg fikk tatt mange fine bilder av de litt mer barskere individene fra øytun folkehøgskole da. 











Og her er en video fra isbadinga som Jon har laget. Her kan dere se stuntet mitt på slutten :) 






Lovozero

Lenge siden sist! Nå vil jeg si at jeg er tilbake igjen, og klar for å fortelle litt mer om Russlandsturen jeg hadde med skolen.

Etter besøket i Murmansk kjørte vi vidre til Lovozero. Det er en av de landsbyene på Kola-halvøya som har flest samiske innbyggere. Samene i Sovjet ble stuet sammen i landsbyer slik som alle andre russere uten at det ble tatt hensyn til deres kultur. At Lovozero er en samelandsby er med andre ord ikke så lett å se. Som mange andre steder i verden hvor en kultur blir frastjålet blir alkohol et problem. Man kunne se at denne byen bar preg av dette. Da vi kjørte inn i byen så det ut som en spøkelsesby. Alt var grått og trist og det eneste som skinte var Lenin-statuen som sto ikke så langt unna skolen. Det som vi så av liv rundt om kring i byen var løshunder og snøskutere, og folk ofret ikke så mye som et smil en gang da vi hilste. 











Jeg kan ikke akkurat si at Lovozero var et trivelig sted, men det var nok ikke grunnen til at vi reiste dit heller. Jeg tror det er viktig å se de dårlige sidene av forskjellige samfunn også. Som jeg har sagt mange ganger til venner og familie: Man kan ikke dra til Gran Canaria og tro at nå har man sett verden. Det er faktisk slik at de fleste steder i verden så lever man i dårlige kår, spesielt etter norsk standard. Man må reise rundt på de dårlige stedene også for å forstå og få et bedre inntrykk av verden slik den faktisk er. Jeg opplevde Lovozero som en av de mest interessante opplevelsene på hele turen.

Det virker som om befolkningen i Lovozero likevel er opptatt av kulturen sin, og det fikk vi se etter at de hadde forestilling for oss. Det var en blanding av samisk og russisk dans og sang, og det var så fint å se på! Det var som om en helt annen verden inne i det konsertlokalet med masse farger og fine smil. Jeg synes det er bra at folk er kulturbevisste og det virket som om Lovozero var på vei oppover kulturmessig. Jeg hørte til og med at noen russiske samer hadde begynt med reinsdrift igjen etter så mange år. 



Etter så mange dager uten en eneste friluftstur kom muligheten endelig etter forestillingen. Vi skiftet til turklær, hoppet i bussen og ble kjørt ut i russisk villmark. Der gikk vi en times tid på grusvei til vi kom til en samisk friluftscamp. Der var det satt opp en hytte, et par lavoer og noen telt for å huse en skole på omtrent 100 elever og lærere. Vi fikk servert en gryte med ris og kylling (og masse bein), og i tillegg fikk vi masse varm drikke og godis! Jeg valgte å sove ute under åpen himmel på kvelden så jeg tok med meg et par reinsskinn ut i skogen og la meg med en tanke om at livet er herlig.









Murmansk

Nå har jeg kommet hjem fra skoleturen til Russland, noe som var hele skoleårets spenningspunkt. Bildene får komme i puljer fordi jeg har så mye å fortelle og vise dere at hvis hele Russlandsturen kommer i ett innlegg, vil det innlegget bli grusomt langt. Her kommer derfor bildene og historiene mine fra Murmansk i Russland.  

Etter en lang busstur kom vi til slutt fram til Murmansk rundt klokken 20, russisk tid. Jeg må ærlig innrømme at jeg var litt redd da bussen stoppet og mange fremmede russere sto utenfor for å plukke oss opp og ta oss med hjem. Da navnet til Marianne og meg ble ropt opp møtte vi ei liten dame som var kalt Nastya. Hun og faren hennes skulle kjøre oss opp til leiligheten der de bor sammen med mor og en katt. Skuldrene mine senket seg en meter etter at jeg fikk hilset på dem i bilen. Det var jo ingen ting å være nervøs for! 

Bilen stoppet uten for flere store, bråe betongklosser. Malingen hadde skallet av både på utsiden og innsiden av bygget vi gikk inn i. I trappeoppgangen luktet det gammelt. Heisen var så liten at det så vidt var plass til meg, Marianne, Nastya og sekkene våre. Vi ble overrasket da vi tok heisen helt opp til toppetasjen, og da vi åpnet døren inn til leiligheten var det som om det ikke stemte. Leiligheten var kjempeliten, men i motsetning til hva som var utenfor var den fargerik og luktet kjempegodt. Jeg og Marianne fikk Nastya sitt rom, imens hun, faren og mora sov i stua. 

Kjøkkenet var også veldig lite og når vi skulle spise var det bare plass til oss som var på besøk og Nastya. De andre måtte nok spise før vi kom. Til middag fikk vi tradisjonell russisk mat: en suppe med rødbetter, kål og kylling som jeg tror kalles Borsjtj. Det smakte kjempegodt, og i tillegg fikk vi ovnstekt svinekjøtt med ost, ris, grillede epler og te. 


Marianne og Nastya

Da vi skulle legge oss la jeg og Marianne merke til at det ikke var vask på verken toalettet eller på badet, så ufrivillig gikk vi til sengs uten tannpussen. Da vi spurte om det dagen etterpå var det visst meningen at vi skulle pusse tennene fra springen over badekaret og bare spytte ned i det. Slik er det når det er minimalt med plass i en leilighet, haha. 

Den dagen skulle vi på en rekke ekskursjoner. Først ble vi delt inn i grupper og skulle besøke forskjellige skoler. Jeg skulle besøke gymnas 10. Vi ble først satt inn i en teatersal der vi ble informert om skolen. Det var skryting fra en ende til en annen, men hvis du spør elevene selv syntes de ikke det var like mye å skryte av, og det synes ikke jeg heller. Skolen var gammel, slitt og alt for formel og streng for min smak. Det var likevel utrolig spennende å få være med på teaterundervisning med de russiske ungdommene. Senere utvekslet vi norske folkeeventyr med de russiske. Vi hadde jubileumskonsert med både russiske og norske innslag senere på kvelden, og etter det ble vi med Nastya, vennene hennes og flere øytunelever på en bar/ resturant for å spise pizza. 

Morgenen etterpå måtte vi farvel til vår gode vertsfamilie og vi la i vei på egen hånd. Da vi møtte resten av folkehøgskolen gikk turen til St. Nicholas, en russisk ortodoks kirke. Vi måtte kle på oss sjal for å gå inn, hvis ikke måtte vi holde oss ute.  I russisk ortodokse kirker varer gudstjenestene i flere timer, og folk kan bare komme og gå når de selv ønsker det. Det er ikke sitteplasser i kirken, bare noen få langs med veggene for de eldre. Hele kirken er dekket med flotte malerier innvendig, og jeg kunne kjenne igjen flere av bildene fra fortellinger i bibelen. Imens vi var der var det utrolig vakker sang sunget av et kor som gjemmer seg for "publikum". Det var helt nydelig og avslappende å høre på. Jeg skulle gjerne ha tatt bilder, med det var desverre ikke lov... 

Deretter gikk turen til Isbryter Lenin som er den første atomdrevne isbryteren i verden. Den har nå blitt byttet ut med mer effektive og moderne isbrytere, men på 60-tallet var den ganske revolusjonerende. Isbryting har blitt ganske interessant den siste tiden ettersom at isen smelter og den nye handelsruten mellom nord-Europa og Asia kan gå over Sibir. 









Før vi dro videre til neste post på Russlandsprogrammet vårt stoppet vi ved det store krigsminnemerket over Murmansk, Alyosha-statuen. Vi var der en liten time for å se på utsikten over hele byen og ta noen bilder før turen gikk videre mot Lovozero. 





Siste utsikt over Murmansk før vi dro videre. Takk for oss! 

 

hits