Hjem Om bloggen Kontakt Arkiv Kategorier

oktober 2015

Cancelled

Nå burde jeg vel vært på ferga på vei til Sørøya med sekk, våtdrakt og surfebrett i bagasjerommet, men slik ble det ikke. Dette er andre gangen det ikke blir noe av denne surfeturen. Forige gang var det storm på Sørøya, og turen ble flyttet til den uka her. Nå er det meldt stiv kuling og da kan man tenke seg til at det ikke er lagt til rette for surfing. Det er trist, men på en måte også greit. Å hoppe inn i en forfrossen våtdrakt på dag nummer to i kuling er ikke noe som frister uansett. 

At vi skulle surfe på 70 grader nord var en av mange grunner til at jeg valgte denne linja. Jeg ville lære og prøve ut så mye nytt, men selv om surfeturen blir borte fra programmet kan jeg alltids lære meg det selv. Jeg snakket med Ingebjørg i går og da ble vi skikkelig ivrige på å dra opp til Lofoten neste sommer for å lære oss å surfe der. Jeg var jo  i Lofoten i august, og det er helt nydelig der! Jeg har blitt så ivrig på disse surfegreiene at jeg har søkt på "surfing norway" på pinterest og nesten siklet på alle de fine bildene. Bare se: 


Jeg synes dette er så sykt tøft! Krysser fingrene for at vi kanskje får prøve dette til våren. 

 

Vandretur til Haldde

Da stipendiaten vår, Helene, introduserte oss for turen hun hadde planlagt for oss greide vi nesten ikke sitte stille. Vi skulle på vår første ordentlige vandretur. Det er rart for vi har rukket å dra på utrolig mange turer, men vi har aldri vært på en tur kun for å gå på fjelltopper. Det er rart hvordan vi i 70 grader nord-klassen har søkt oss hit for å prøve masse forskjellig; vannsport, klatring og ski, og så blir vi glade av en liten vandretur. Men det er nok sant som de sier at variasjon er nøkkelen til motivasjon, og derfor er det gøy å gjøre noe annet. 

Sekkene våre var pakket og klar torsdags morgen. Vi rettet kursen mot Sukkertoppen i 10-tiden. Det som jeg syntes var så utrolig spennende med det er at nyrdlysobservatoriet til Kristian Birkeland ligger der. Alt som inneholder litt historie synes jeg er kjempespennende! 


Halvveis opp mot Sukkertoppen som ligger i bakgrunnen. Dere kan så vidt skimte nyrdlysobservatoriet helt på toppen. 



Marte og Hope ♥





På toppen!



Nordlysobservatoriet

900 meter høyere nådde vi til slutt Sukkertoppen. Det var utrolig digg å være ferdig med alle oppoverbakkene, men å gå ned igjen i steinrøys med tung sekk og slitne ben, var ikke noe som fristet. Da kom Helene med tidenes turoverraskelse! Hun hadde snakket med Alta kommune og fått lånt nøkkel til nordlysobservatoriet, og der skulle vi sove for natten! Jeg var sjeleglad og kald og kunne ikke vente med å fyre opp i peisen og lage middag på gasskomfyr!

På toppen av kransekaka kom nordlyset på kvelden, og det var så fint! Jeg prøvde meg atter en gang på å fange lyset på kamera, og jeg må si jeg er på bedringens vei! Jeg har nok en god del mer å jobbe med når det kommer til både fotografering og redigering. Er det noen som har litt tips å dele kanskje? 



Morgenen etter var vi gode og varme og startet marsjen videre til Storhaldde, toppen av Alta kommune. Etter en times tid begynte vi å komme opp i snødekt område, og da var det jammen godt at jeg hadde en hund til å dra meg. Spesielt digg var det da den største stigningen kom. Vi kom opp over 1000 meter over havet til slutt, og da ble vi møtt med sol. Jeg tror faktisk jeg kjente at den varmet litt. Det er det lenge siden jeg har kjent nå. 






Toppen!



Verdens beste klasse ♥

Pausen på Storhaldde varte ikke veldig lenge da det ble kaldt ganske raskt. Den lengste og tyngste delen av turen lå foran oss. Vi gikk flere timer nedover i steinrøys. Det er rart hvordan det kan bli vanskeligere å gå nedover enn oppover når det kommer til steinrøyser, spesielt med en hund som skal dra deg nedover i tillegg. Vi kom oss ned til elvbotndalen til slutt, og der hadde vi camp. Etter jeg hadde blitt god og mett på fiskekaker og kveldssamlingen var overstått krøyp jeg inn i teltet med en gang. Jeg var så trett og tung i beina at jeg bare ville bli uthvilt til dagen etter. Slik ble det ikke for natta var så kald. Jeg lå med to sett med ullundertøy, ullgenser, ullsokker, lue, votter og boblejakke på og likevel var jeg så kald! I tillegg måtte jeg tråkke inn i frosne fjellsko i morgenen, og da fristet det lite å drive på med elvekryssing. Jeg fikk ikke varmen i meg før til lunsj igjen. Da satt jeg foran bålet og varmen føttene mine på det. Ah, jeg elsker bål! 

Nå som jeg sitter og ser tilbake på denne turen, husker jeg den som den beste turen så langt! Været og det gode klassemiljøet er to veldig viktige faktorer som har spillt inn. Det var riktig nok litt kaldt den siste natta, men slike ting glemmer man når resten av turen har vært så bra. Hver eneste tur som kommer viser seg å være bedre enn den forige, og derfor gleder jeg meg bare mer og mer for turene som kommer! 

Brattkort

Dette har jeg gledet meg til: å endelig få brattkortet! Helt siden jeg fikk klatret med klassen min i Salkobekken har jeg blitt helt hekta på klatring. Først var jeg i tvil om jeg i det hele tatt skulle melde meg på klatring valgfag ettersom det krevde at jeg kjøpte meg mitt eget utstyr, og jeg mente at jeg egentlig ikke hadde bruk for det. Etter klatredagen i Salkobekken derimot endret jeg mening straks, og jeg dro på Sport 1 for å kjøpe meg klatresko kort tid etterpå. Nå tenker jeg at klatring er noe jeg har lyst til å bli god i, og derfor gir brattkortet meg en gylden mulighet til å kunne klatre på innendørs klatrevegger uten instruktør. Brattkortet i seg selv er ikke et bevis på at jeg kan klatre, men heller et bevis på at jeg kan sikre noen som klatrer. Mange vil nemlig ikke slippe til klatrere uten brattkort på grunn av sikkerhetsmessig hensyn. Jeg er utrolig glad for at jeg har fått muligheten gjennom valgfag klatring for å få brattkortet. Det krevde ikke så mye, bare en liten, praktisk sikretest på fem minutter, men det var nok til å gjøre meg nervøs for å ikke klare det. Nå er kortet bestilt, og forhåpentligvis ligger det i postkassa hjemme om noen få dager. 


Bildet er fra den første gangen jeg har sikret på ordentlig, her sammen med Sofie. Det var i Salkobekken sammen med 70-klassen i slutten av august. Jon skal ha æren for bildet. 

Superheroes

Jeg har hatt ei utrolig morsom hel, og! På fredag hadde vi valgfag klatring, og vi skulle på topptur. Vi gikk opp vestveggen av Skoddevarre. Det ble mer klyving enn klatring, men poenget var nettopp at skulle lære å gå i ur og bratt terreng. Vi dro ut i kuling og regn med hjelmen på hodet og med motivasjonen på bånn, men da vi møtte på sola på toppen var livet bare herlig! 

På lørdag hadde vi også valgfag, men da ble dagen brukt til å gjøre klart til buldrekonken som er på onsdag. Vi tok ned alle takene i buldrerommet, og i morgen skal vi nok skru opp nye buldreruter. Det skal bli spennende! 

På lørdagskvelden hadde stipendiatene elevkveld, og de hadde litt av en forestilling! Jeg lo så mye at jeg nesten falt av stolen! Til anledningen hadde de fleste kledd seg ut som superhelter. Jeg kledde meg ut med superwoman, men hadde bommet litt på fargene. Kappen skulle vært rød og drakten blå, men når man bor på folkehøgskole tar man bare det man har. Tror ikke særlig mange la merke til det uansett. Jeg måtte bare ta et par bilder av noen av de herlige folkene jeg deler hus med. Ser dere hvem de skal forestille? 




I dag har jeg trent sammen med jentegjengen, og nå er jeg dusjet og klar for å dekke på til middag. 

Innsamlingsaksjon til sykehuset i Okhaldhunga, Nepal

For en uke det har vært! Det har vært solidaritetsuke på Øytun Folkehøgskole, og vi har satt fokuset på sykehuset i Okhaldhunga i kriserammede Nepal. Det er et sykehus midt på landsbyga som skal dekke behovet for trengende i et relativt stort område. Sykehuset har vært til stor hjelp for syke i Okhaldhunga-distriktet, men etter jordskjelvet i Nepal, har behovet blitt enda større. Derfor går vår aksjon i år til Normisjon, som har sykehuset i Okhaldhunga. Ettersom det har vært solidaritetsuke nå, har derfor denne uka vært svært hektisk.

På onsdag og torsdag har vi hatt jobbdager, noe som i grunn er ganske likt OD. Jeg er med i Nepalkomitéen, og har vært ansvarlig for jobbdagene. Derfor har jeg stresset rundt hele uka for å finne jobber, og til slutt plassere folk i de forskjellige oppgavene vi har fått. Det har vært slitsomt, men nå sitter jeg igjen med en skikkelig godfølelse. Det er digg når ting går som planlagt, det er digg med et godt resultat og enda bedre føles det når vi gir det hele bort til et godt formål. 



Disse bildene er fra Nepalkvelden vi hadde for et par uker siden. Vi har vært ganske opptatt av at det skal være gøy å jobbe for et veldedig formål, og det var hele nepalkvelden satt av til. Noen lagde underholdning, noen pyntet gymsalen, noen lagde middag og andre bakte kaker. Alle sammen skulle kle seg til anledningen, og uten mye kunnskap om Nepalske klær prøvde vi å sette sammen noe ut fra et par stoffremser vi hadde fått tak i. Maten ble også spist på nepalsk vis - med hendene. Underholdningen var utrolig morsom og jeg trodde jeg skulle le meg ihjel, og til slutt ble det solgt kaker og kaffe der pengene gikk til Nepal. Jeg tror alle syntes denne kvelden var morsom, og jeg vil tro vi fikk en kick-start på hele prosjektet!

 

Hyttetur til Áisaroaivi

Det er herlig med høstferie, og det fine er at jeg får gjøre akkurat det samme som jeg gjør når jeg ikke har ferie - bare med mindre stressfaktor selvfølgelig. På søndag fikk jeg den fantastiske muligheten til å bli med Jarand, Vårinn og Sigurd på hyttetur til Aisaroaivi. Jeg var overrasket da vi kom frem på søndagskvelden til et hvitt teppe på bakken. Det er jo bare tidlig i oktober måned! Vi gikk inn i hytta, fikk fyrt opp i peisen, spist middag og etter litt snikk snakk kom vi oss ikke i seng før klokken var to på natten. 


Så våknet vi til denne utsikten morgenen etter, men det varte ikke så lenge for været skiftet mellom klar himmel og snøbyger hele dagen.  Når det først snødde så så vi absolutt ingen ting, så gikk ikke ut på noen lengre turer i frykt for å rote oss helt bort i snøtåka. Heldigvis klarnet det ut på kveldningen, så vi rakk oss en snartur oppe i skogen for å finne ved før mørket kom sigende. 

Kjæresteparet Jarand og Vårinn ♥

I 8-tiden hadde det blitt helt mørkt så da fant vi oss en lysning i skogen, tente bål og koste oss med grillpølser og karbonader. Digg! Imens vi satt der kom nordlyset også. Jeg gjorde et desperat forsøk på å ta bilder av det, men jeg tror jeg trenger litt mer trening på det der området...


Det ble ganske raskt kaldt etterhvert, så vi gikk inn i hytta og spilte Alias resten av kvelden. 




På tirsdag morgen derimot våknet jeg mye tidligere enn de andre. Noen ganger synes jeg det er godt å få morgentimene for seg selv. Da har man tid til så mye i forhold til hva man har når alle sammen går rundt deg. Jeg fikk lese i boka mi i fred og ro, la en kabal, tenkte litt osv. Det kuleste var likevel å stå opp og se en liten reinsflokk utenfor stuevinduet. 

Det har vært en utrolig avslappende hyttetur som jeg ikke har villet vært foruten. Som dere skjønner fikk jeg skikkelig vinterfølelse, og jeg kunne ikke la være å tenke på vinterferieminnene fra hytta hjemme på Fosen. Selv om snøen kom veldig tidlig oppe på fjellet, ga det mermak til mere snø. Jeg gleder meg faktisk til det dekker seg til med hvitt i Alta også, og til å ta i bruk skiene mine igjen. Det skal bli så fint! 

Alenedøgn

Natt til fredag skulle jeg altså prøve meg på tur helt alene for aller første gang. Vi fikk utdelt en taustump, en presenning, en karbonade og en pølse hver og jeg la ivei med dét og sekken min i 10-tiden. I døra møtte jeg Sofie som i likhet med meg var litt usikker på veien. Så selv om det skulle være en alenetur bestemte vi oss likevel for å holde følge den første delen av turen. Vi gikk opp til Skoddevarre, som er fjellene nærmest skolen. Der prøvde vi å finne ei gamme, men etter to timers desperat forsøk på å finne den, snudde vi og spiste lunsj ved dyvannet hvor jeg skulle campe for natten. 

Sofie var litt utålmodig og ville skynde seg til sin camp, så vi skilte lag i 12-tiden. Så da satte jeg i gang med å sette opp presenning for å få tak over hodet, sanke ved og til slutt lage bål. Så da jeg var ferdig med alt jeg skulle gjøre i stand, så campen min slik ut: 


Da var klokken rundt to på ettermiddagen, og jeg hadde ingenting å gjøre. Så da satt jeg meg ned da, og bare ventet egentlig. 

To timer senere hørte jeg likevel sang, og det var Jon som kom gående og nynnet til One Direction. Da måtte jeg reise meg opp fra campen, veive med armene og få Jon til å stoppe opp og ta en prat ettersom jeg følte meg så utrolig ensom. Det viste seg at Jon hadde planlagt å fiske i det vannet jeg lå ved, men det var litt for kaldt til å stå der å fiske så da fikk jeg middagsselskap i stedet, og det var selvfølgelig utrolig koselig. Vi satt rundt bålet å pratet en god stund, og da klokken begynte å nærme seg sju på kvelden kom mørket sigende og Jon hadde fortsatt ingen camp. Så i hui og hast fikk han til en fin camp 10 meter unna. 


Så da jeg fikk se Jon sitt skjul i forhold til mitt forstod jeg raskt at jeg kanskje hadde tatt med meg en litt liten presenning... Jon sitt var ihvertfall tre ganger så stort som mitt, og jeg hadde så vidt plass til meg selv under taket. 

Morgenen etterpå våknet jeg til at det snødde. Jeg hadde blitt litt kald i løpet av natta og hadde lite lyst til å gli ut av soveposen, men da jeg først gjorde det, fikk på meg boblejakka og fikk varmen i meg var det så fint! I et par minutter kom det store snøflak dalende ned fra himmelen. De lå ikke lenge, for de smeltet med en gang de landet på bakken. Likevel var det så fint å se. Tenk å få oppleve den første snøen på den måten! Jeg pakka sammen sakene mine i 10-tiden og sa farvel til Jon som akkurat hadde våknet. Jeg hadde nemlig planer om å gå på topptur i dette været.


Jeg må innrømme det spøkte litt for toppturen min da jeg nettopp hadde våknet. Jeg hadde ikke lyst til å rote meg bort på fjellet i tåke, men det klarnet heldigvis litt etterhvert. Så for første gang på denne "alene"-turen var jeg ute og gikk alene. Det likte jeg egentlig ganske godt. Jeg fikk gå i midt eget tempo uten å tenke på å vente på andre eller måtte gå raskere for å henge på. 


Her var jeg nådd toppen, og vi kan tydelig se at her har stormen herjet tidligere denne uka. (Legg også merke til utsikten) 

Jeg var hjemme på skolen igjen til klokken halv 12, så jeg gikk mye raskere enn anntatt. Da fikk jeg tid til å tenke over "alene"-døgnet mitt. Erfaringer jeg har gjort er at jeg må ta med meg en litt større presenning neste gang. Jeg må også ta med meg litt mer klær eller en tykkere sovepose når gradestokken nærmer seg minussiden. Ellers skal jeg prøve å komme fram til camp litt senere slik at jeg slipper å sitte rett opp og ned uten å gjøre noen ting som helst. En annen ting jeg har tenkt på er at jeg må prøve å ha en ordentlig alenedøgn der jeg faktisk er alene. Det var utrolig koselig med besøk, og helt ærlig hadde jeg kjedet meg ihjel hvis Jon ikke hadde kommet. Likevel er det en fint å ha en erfaring med å være helt alene, så det må jeg prøve når jeg får muligheten. 

hits