Hjem Om bloggen Kontakt Arkiv Kategorier

april 2016

En død ulv i fjæra

Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne. Vi var på avsluttningstur i Kåfjord, og planen var å padle tilbake til Alta i løpet av tirsdagen. Vi padlet langs med fjæra og plutselig trodde en i klassen at det lå en død rev i steinura. En rev var det tydeligvis ikke, kanskje en død hund, en huskey? Vi dro kajakkene oppi fjærasteinene og da vi kom enda nærmere var dette en litt for stor hund. Vi hadde tydelige mistanker om at dette måtte være en ulv. 
 
Dette var utrolig trist. Jeg synes norges rovdyr er utrolig flotte, og jeg syntes det er synd at bestandene blir regulert så kraftig ned. Å finne en død ulv var utrolig trist, spesielt her i Finnmark. Det finnes ikke ulvestammer i her, bare et par omstreifere fra Russland og Finnland. Vi ringte SNO, og de kom med båt bare et kvarter etter. De bekreftet at dette helt sikkert var en ulv, og at de hadde sporet den i en måned allerede. 
 
BEqpXHCuTU1
@oytunfolkehogskole
 
Jeg aner ikke hva som kunne ha skjedd med denne ulven, men jeg håper for guds skyld ikke at det er noe kriminellt. Jeg skal ikje sitte her og spekulere på hva som kunne ha skjedd, men hvis dere vil høre mer kan dere lese Altapostens artikkel HER


 

Sirkus 70: Vandring til Nordkapp

Nå skal jeg fortelle om den aller siste delen av langturen vår. Vi hoppet av hurtigruta på kaia i Honningsvåk klokken 06.00. Målet var klinkende klart: Vi skulle til nordkapp! Vi pakket om sekkene våre på kaia. Sekk, ski, skisko og pulkene måtte opp på ryggen den første biten, og det var ikke lett å bære på. Det ble en tung etappe de første kilometrene, men gleden var stor da vi kom til de første snøflekkene og skiene kunne festes til føttene i stedet for på sekken. 


Turleder Einar gjør seg klar for sin etappe...

... sammen med meg. Her har jeg fått sekken på ryggen også, med litt hjelp vel og merke. 

Helene viser vei til Nordkapp


De første to dagene var ganske like. Det var to rene transportetapper på tilsammen omtrent 3 mil. Vi hadde en pulk på hvert teltlag, som vi byttet på å dra. Den pulken var forferdelig tung, spesielt i oppoverbakke. Jeg slet skikkelig med å dra pulken med meg til tider, men det gikk til slutt. Heldigvis ble den lettere etter at det gradvis ble mindre av både mat og bensin. 



Jeg er så heldig som har verdens beste klasse. Tenk så morsomt vi har hatt det både på vandring og i camp! Jeg har hatt utallige latterkramper og latterutbrudd. Det gjør ikke noe at enkelte bakker er tunge når man har det så gøy! 


Slik så campen ut for dag 2 og 3 

På den tredje dagen skulle vi bare ta en liten svipptur innom Knivskjellodden, som er fastlandsnorges nordligste punkt. Det viste seg å bli en lengre svipptur enn hva vi først tenkte. Vi la igjen telt og store sekker og tok dagstursekken på ryggen og tenkte at to mil ville gå raskt. Det startet med at vi hadde tatt litt feil av den planlagte ruta og at den ble mer kronglete enn hva vi hadde forestilt oss. De siste to kilometrene ut til odden gikk vi til fots, og ute på odden var det så fint at vi ble der helt til klokken fem på ettermiddagen. Jentene slikket sol og guttene tok seg et iskaldt bad i havet. Så da kom vi ikke tilbake til camp før klokken var åtte på kvelden. Vi var slitne, men det gjorde ikke noe. Det var en fantastisk tur som ingen av oss ville vært foruten. 






Ingrid og Ingebjørg med den karakteristiske nordkapp-klippen i bakgrunnen

Den fine klassen min på knivskjellodden!

Den fjerde og siste dagen hadde vi bare 3 km igjen til nordkapp. Vi kom fram klokken 11, og brukte resten av dagen på å ta bilder sammen på globen og se oss rundt på museet. 





Jeg får runde av med å fortelle nok en gang hvor fantastisk denne turen har vært. Det er nok den beste turen jeg har hatt i løpet av hele året mitt på Øytun Folkehøgskole, og det har vært mange gode turer! Takk for turen!

Sirkus 70: Kulturopplevelser i Berlevåg

I sist innlegg fortalte jeg om kite-kurset på Stjernevann, men det var ikke det eneste kule vi gjorde på langturen - eller sirkusturneen vår som vi også kaller det. Etter oppholdet på Stjernevann tok vi bussen tilbake til Berlevåg. 


Oppholdet i Berlevåg var noe vi gledet oss til. Å ligge ute i telt over lengre tid med de samme folka kan være krevende av og til, spesielt når man lukter av 4 dagers gammel svette. I Berlevåg fikk vi sove på et samfunsshus, hadde tilgang på et ordentlig kjøkken og ikke minst fikk vi dusje! Åh, det var deilig! Men selvfølgelig, det var ikke derfor vi dro til Berlevåg. 

Berlevåg er et lite fiskerisamfunn i den nordøstlige delen av Finnmark. For oss var det interessant å ta del i det lille samfunnet på under 1000 innbyggere og se hvordan det fungerer. Fiske var selvfølgelig en stor del av opplevelsen. Vi besøkte et fiskebruk, en fiskebåt og sist men ikke minst fikk vi kutte fisketunger og fiskekinn for å ta med oss hjem som snacks. Det var spennende å smake på, men torsketunger er nok ikke noe for meg. 


Foto: Gunnvald Hansen

En annen spennende ting ved Berlevåg er museet og moloen. Store deler av museet dreide seg om båter og fiskeriet, men også litt om Berlevågs historie. Jeg må heller ikke glemme moloene. Berlevåg har noen ganske spesielle moloer. De måtte bygges opp gang på gang fordi da stormene sto på som verst knuste bølgene moloene. Nå har de satt ut tetrapoder, som er store, trekantformede betongblokker som knuser bølgene før bølgene knuser dem. 









Selv om Berlevåg ikke hadde vært mye uten fiske og moloer har de også sine egne sjarmerende og unike fasiliteter. Jeg ble overrasket hvor fint det var på Danielas glassblåseri. Hun og ektemannen ble trollbundet av Berlevåg da de var ute på reise, og siden har de slått seg til der. Daniela er utdannet glassblåser og startet sitt eget glassblåseri i Berlevåg. Bedriften går nok ganske bra, og hun lager fantastiske fine kunstverk der. Vi fikk besøke henne og se hva hun lager og hvordan hun jobber. Til slutt fikk vi prøve litt selv, og det er jammen ikke enkelt! 



Vi var så heldige å bli kjent med flere lokale også. Vaktmesteren Arnt var en av dem, men han som har ordnet i stand det meste for oss er Gunnvald og nevøen hans. Gunnvald har blitt med oss overalt hvor vi har vært, ja selv om han bor i Berlevåg har han til og med sovet sammen med oss på samfunnshuset. Han har gått rundt med mobilen sin og tatt flere "flyfoto", som han sier, gjennom hele oppholdet. Han har liksom vært vår egen lille paparazzi, og det sier jeg uten overdrivelse. Haha, for en morsom kar! 



Søndagskvelden den 14. April gikk hurtigruta MS Vesterålen fra kaia i Berlevåg. Før den gikk rakk vi akkurat å se den nye Jungelboken-filmen på bygdekino. Det var en perfekt avsluttning på det kapittelet av sirkusturneen vår. 

Sirkus 70: Kiting på Stjernevann

Hei, alle sammen! 

I går kveld kom jeg hjem fra langturen som vi i klassen har valgt å kalle "Sirkus 70". På sirkusturneen vår har vi rukket å oppleve utrolig mye. Vi har vært på hurtigtuta, kitet på Stjernevann, fått en fantastisk kulturopplevelse i Berlevåg og gått på vandretur fra Honningsvåg til Nordkapp. Det er utrolig mye man kan få gjort på 10 dager. Ja, det er så mye at jeg tror jeg ikke kan skrive så mye i ett og samme innlegg. Jeg tror derfor jeg starter med å fortelle om reisen min fram til Stjernevann. Resten kommer senere. 


Bussen gikk fra Øytun til Øksfjord klokka 23:00 mandagskvelden den 11. april. Fra Øksfjord gikk hurtigruta midt på natta, og vi var så spente da vi bredte ut liggeunderlag og soveposer midt i biblioteket på MS Nordlys. En lugar blir nemlig litt for mye for en slik lavbudsjettstur. Selv om vi ble vekt klokken åtte morgenen etter fordi turister ville bruke biblioteket, noe som var sykt kjipt, er det likvel ganske gøy å reise på den måten. Å oppleve at man slett ikke trenger det mest luksuriøse hele tiden er egentlig ganske fint. 

Dagen på hurtigruta ble ganske dryg. Alle de sjøsjuke i klassen ble spesielt glad da vi kom fram til Berlevåg på tirsdagskvelden. Derfra gikk det buss direkte fra kaia og opp til Stjernevann hvor det ene sjekkpunktet på Varanger arcitic kite enduro finner sted. VAKE ble ferdig for en god stund siden, men vi fikk et unikt kitekurs ved restene av sjekkpunktet. Vi var så heldige å få Øyvind som instruktør, og han så flink til å kite. Det er så kult å se på når han hopper flere meter og kjører på med et par triks i lufta. Ved hjelp av han, vikarlæreren vår Isak og stipendiaten Helene kom de fleste av oss på ski i løpet av dagen. Etter de tre dagene hadde gått hadde alle sammen kommet seg opp på skiene og fått kontroll på kiten. Selv har jeg drevet litt med seiling, og selv om kiting er ganske ulikt seiling, er det fortsatt en vindsport og man kan trekke mange paralleller mellom de aktivitetene. Det er godt å kjenne når vinden rykker til og farten øker. Det er spesielt fint når du kommer med skiene på kant i puddersnø og krysser deg opp imot vinden. Dagene på Stjernevann har gitt meg veldig mye mersmak, og jeg er veldig sikker på at disse dagene ikke blir de siste med kiting i livet mitt. 


Sofie venter tålmodig på vinden







Så heldige vi jentene i klassen er som har gutta krutt til å fikse vannhull for oss! 


 

11.04.2016

Jeg er rastløs, jeg er ukonsentrert og jeg kjenner på kroppen at dette året er i ferd med å rundes av. Jeg er veldig klar for det, samtidig som jeg gruer veldig til at denne Øytunbobla skal sprekke. 

Jeg har ikke lyst til å si farvel til dette miljøet og heller ikke folk jeg kanskje aldri vil se igjen. De nærmeste vil jeg nok holde kontakten med, men de fleste vil bare forsvinne og bli en blant mange andre venner på facebook som jeg ser skifter profilbilde fra tid til annen. Jeg vil ikke dra fra et miljø hvor alle sammen har nok med tid til å gjøre akkurat hva vi vil. Her kan jeg stikke innom hvilket som helst hus og det vil alltid være noen å henge med uansett. Jeg vil heller ikke reise fra denne bobla hvor jeg ikke har bekymringer for lekser, eksamen, hva jeg skal spise til middag osv. Her er det eneste bekymringene om jeg har husket å pakke nok varme klær eller nok mat for de neste turene. -Og om skoleregninga blir dyr vel og merke. Det tristeste blir likevel å si farvel til de nærmeste vennene, som jeg likevel vil treffe i framtiden, men ikke hver eneste dag slik jeg gjør her. 

Likevel gleder jeg meg utrolig mye til å komme bort herfra. Selv om jeg trives veldig godt sammen med de herlige folka på Øytun, er jeg blitt lei av å bo så nærme de samme menneskene hele tiden også. Jeg trenger å bli kjent med nye folk eller å få tatt opp kontakten med de gamle hjemmefra. Jeg har så mye å se fram til i sommer, at jeg kan nesten ikke vente til alt starter. Jeg får besøk fra venner jeg ikke har sett på lenge, jeg skal på to konserter, jeg skal begynne å jobbe igjen og sist men ikke minst: Jeg flytter til Trondheim for å studere!! 

Dette er en liten oppsummering av hva som har surret rundt oppe i hodet mitt de siste ukene. Noen ganger er jeg trist for at dette skoleåret er i ferd med å ta slutt, og andre ganger kan jeg nesten ikke vente til det er over. I kveld drar jeg på langtur, som er den siste virkelige linjefagsturen vår. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å fokusere på det som er akkurat da og bare nyte de siste dagene på tur. Tiden går ikke raskere uansett, så nå gjelder det å være takknemlig for det som er. 

Jeg har laget en liten samling av bilder som jeg har blitt veldig glad i og som bringer fram fine minner. Jeg er litt humør for litt svar-hvitt i dag, så slik blir det. 











 

Toppturer ved Jøkelfjordeidet


Det er mange muligheter på Øytun. Her tilbyr de ikke bare et folkehøgskoleår, men du kan også ta et halvårskurs i ski og skred. Elevene her har stått på ski i blant annet Alpene og i Canada, og nå er de her i Alta. For anledningen tok de med seg oss som går topptur valgfag på topptur. Det var supert for oss, for da fikk vi mange varierte turmuligheter i forhold når vi bare har en lærer som må ta med seg alle elevene på samme turen. 

Og for en tur det ble! Været var fantastisk, og folka var likedan. Ingen ting er bedre enn godt humør på tur. Det ble to toppturer, en på tirsdag og en på onsdag. På begge dagene gikk vi opp Laslettind-ryggen, men denne gangen sklei vi heldigvis ned en annen vei enn vi kom opp. Jeg har allerede sklidd ned den ryggen to ganger i løpet av dette skoleåret og var klar for litt variasjon, og det ble det. God kjøresnø fikk vi også.

Nå er jeg ferdig med alle fire valgfag på Øytun. Tenk det! Jeg kjenner at året begynner å rundes av, men heldigvis har vi enda igjen langturen, og det gleder jeg meg veldig til. 

Bildet er tatt fra Olderbakfjellet med utsikt over Isfjorden og i horisonten ser dere Øksfjordjøkelen. 
 

Forberedelser til langtur

Når er det bare en uke igjen til "The grand finale" for hele skoleåret begynner. Dette er liksom det vi har øvd på og snakket om siden vi først begynte her på Øytun. Det er en 10-dagerstur, og den er mye lengre enn alle andre turer vi har vært på. Tidligere har denne turen vært en slags tåkelignende drøm som vi ikke helt visste hva innebar. Jeg går som sagt i 70 grader nord-klassen, og her prøver vi mange forskjellige ting innenfor friluftsliv. Langturen vår kunne derfor inneholde så mye forskjellig at vi ikke hadde så mye peiling på akkurat hva vi skulle gjøre. 

I dag hadde vi vår første turplanlegging for langturen, og selv om vi har fått et par pekepinner på hva vi skulle gjøre det siste halvåret fikk de fleste spørsmålene et godt svar. Nå sitter jeg her med sommerfugler i magen og kan nesten ikke vente til denne turen starter. Hvis været blir like godt som det er nå, blir dette den turen jeg kommer til å huske mest og glede meg over når året her er ferdig. Hvis derre lurer på hva vi skal gjøre under 10-dagers turen kan dere se på disse bildene og kanskje få et par hint. 


Åh, dette blir helt konge! 

Frivillig på Finnmarksløpet

Det begynner å bli en stund siden jeg var frivillig på Finnmarksløpet. Ja, faktisk før påskeferien startet en gang... Jeg hadde helt glemt å skrive litt om det, og jeg kom til å tenke på det før jeg tilfeldigvis scrollet forbi bildene på PC'en her om dagen. Og jeg MÅ bare skrive litt om det, for en slik unik opplevelse kommer jeg neppe til å oppleve en gang til! 

Førsteinntrykket av å være frivillig på Finnmarksløpet kan beskrives med et ord: Kaos! - Eller kontrollert kaos som sjekkpunktlederne sa. Vi startet jobben i Alta sentrum hvor vi var med på selve starten. Vi passet på at spannene kom i riktig rekkefølge og med ett minutts mellomrom, og selv om oppgaven i seg selv er ganske enkel skjedde det hele så utrolig raskt at kontrollen bare skled bort mellom fingrene mine. Men det var uansett kjempegøy å være med på, og jeg tror jeg fikk sneket meg med på TV også! 

Etterhvert ble vi skysset videre til sjekkpunkt. Jeg skulle først til Levajok 1. Vi var to grupper som byttet på å jobbe 8-timers skift. Jeg var forberedt på et par tunge døgn foran meg. Jeg var heldig da, for 100-mils spannene og 50-mils spannene kom med så store mellomrom at begge team fikk pause midt på natten, samtidig som det klaffet perfekt med mine skift. Jeg jobbet ikke et eneste nattesskift de dagene jeg var der, og det var helt fantastisk! Jeg fikk det beste av det beste på denne stasjonen og fikk kost meg masse på jobb. 

Mange lurer sikkert på hva det er vi gjør på sjekkpunktet, og det er ganske forståelig for jeg skjønte heller ikke hva jeg skulle gjøre før spannene faktisk kom inn. Størsteparten av jobben er å handle spannene hvor de skal stå på sjekkpunkt. De må ikke stå for tett, naturlig nok, og samtidig ikke for langt fra hverandre heller ettersom at sjekkpunktene er ganske små. Vi måtte også rake sammen halm etter spannene hadde dratt og ellers passe på at alle løpere og handlere holder seg innenfor regelverket og svare på spørsmål de måtte ha. 

Etter at alle spann hadde dratt videre fra Levajok 1, dro min gruppe fra Øytun Folkehøgskole videre til Varrangerbotn for å ta imot 100-mila på vei tilbake mot Alta. Vi bestemte oss for å gjøre dette sjekkpunktet så trivelig som mulig for alle de slitne deltakerne som allerede hadde kjørt sykt langt og fortsatt hadde langt igjen å gå. Vi fikk ganske god til på dette sjekkpunktet så vi hadde nok av tid til å gjøre det lille ekstra. 

Når det meste av halmen var raket sammen, og de fleste spannene hadde kommet seg videre. Begynte vi å bli ganske lei. Vi hadde vært rundt om kring i Finnmark i en uke. Vi hadde spist oss mette på energibomber og nudler og var klare for et litt mer normalt kosthold. Likevel måtte vi innom Karasjok for å jobbe i bare to timer for å avlaste de på dette sjekkpunktet. Det var helt meningsløst. Da vi kom dit ble vi bare forlatt av folkene som var der, og vi visste ikke hva eller hvor når det kom til noen ting som helst egentlig - ihvertfall gjorde ikke jeg det. Dessuten hadde vi ingenting å gjøre heller på dette rolige sjekkpunktet. Jeg tror helt ærlig at dette sjekkpunktet ble styrt av noen som ikke akkurat visste hva de holdt på med... Men uansett så var det veldig deilig å komme i egen seng klokken 3 på lørdags morgen. 



Selv om den siste dagen var veldig umotiverende, kan jeg si at selve opplevelsen var utrolig interessant, lærerik, morsom og spesiell. Tenk å få komme så nære kjente - og ikke fullt så kjente hundekjørere! Jeg har fått så utrolig stor respekt for de som driver med dette. Tenk å kjøre så langt i kaldt og tøft vær med så lite søvn! Tenk å presse grenser på denne måten! Ikke minst er respekten stor i forhold til hvor mye kjørerne verdsetter hundene sine. Jeg snakket med en kjører og fortalte hvor imponert jeg var over prestasjonen hans, og da sa han: "Det er jo ikke jeg som gjør jobben. Det er hundene." Det er folk der ute som mener at hundekjøring er dyreplageri. På hvilken måte da, lurer jeg på? Folk har ikke forståelse for at instinktet til disse hunderasene er at de bare vil løpe langt og lenge. Selvfølgelig hadde det vært en helt annen sak om en chihuahua skulle ha gjord det samme... Dessuten er det veterinærer som løper rundt om kring for å se at alle hundene har det greit. Ingen hunder får lov til å dra ut fra sjekkpunkt om de er halt eller om de er for tynne, og det er bra! Dessuten overhørte jeg en hundekjører som brøt på sjekkpunkt. Han sa: "Jeg trenger ikke en veterinær for å fortelle meg at hundene mine er for tynne til å løpe. Jeg kjenner disse hundene godt nok til å se det selv." 

hits